Rapport: Norge bør flytte penger fra bistand i sør til våre egne områder i nord

– Vi er et ekstremt pragmatisk land når det gjelder freds- og forsoningspolitikk. Når Norge engasjerer seg i fredsprosesser, gjør det med en pragmatisk vilje til å snakke med absolutt alle og til å involvere alle man mener trenger å sitte med bordet. Men er vi like pragmatiske i vårt eget nabolag og med tanke på de utfordringene som angår oss veldig direkte? spør Ingrid Vik.

Hun er en av forfatterne bak notatet «Utenrikspolitikk i balanse?», publisert av Utsyn – forum for utenriks og sikkerhet.

I notatet pekes det på at Norge er en pådriver for utvikling, fred, fellesskapsløsninger og universelle menneskerettigheter, og at vi en er økonomisk global aktør. Og det pekes på at Norge er tilstede som fredsmeklere flere steder i verden, der vi har som ambisjon om å snakke med alle parter som er involvert i konflikter.

Må snakke mer med Russland

Men når stormaktsrivaliseringen og konfliktnivået øker i våre egne nordområder, bør Norge investere mer i konfliktdempende tiltak. Et eksempel er å snakke mer med Russland, mener Vik, som etterlyser en mer finstemt balanse, der både allianse- og naboskapsdimensjonen er ivaretatt.

– Jeg mener vi må snakke mer med Russland. Og da tenker jeg ikke på den langvarige diplomatiske bilaterale kontakten. Den har vært tilstede gjennom alle disse årene, også etter 2014. Men jeg mener at vi må være engasjert med alle land, snakke med alle land hvor vi har interesser og vi er engasjert fordi dette er viktig for oss, sier Vik.

Hun trekker fram Vest-Balkan som et eksempel på en region der Norge har tatt et klarere engasjement etter 2017, og tatt en tydeligere politisk rolle for å påvirke prosesser på Balkan – fordi dette er viktig for norske interesser.

– Når vi står overfor mer ustabilitet og konflikt, må vi snakke med de aktørene som gjør seg gjeldende. Det betyr ikke at vi ikke skal fortsette det gode samarbeidet vi har med EU, amerikanerne og andre vestlige land. Men det betyr at vi også må inkludere samtaler med russerne. De er tilstede i stor grad på Balkan og gjør seg gjeldende. Og de påvirker ved politikk på en måte som vi kanskje ikke alltid er enig i, sier Vik.

I notatet heter det at «Norge bør også bygge mer diplomati og dialog på tvers av blokkpolitikk og tradisjonelle partnerskap – både på de multinasjonale arenaene for trygge internasjonale spilleregler og normer, og i vårt bilaterale engasjement i og utenfor våre nærområder».

Fungerer sanksjonspolitikken?

Vik mener at tiden er moden for å se på sanksjonspolitikken overfor Russland, og om den fungerer etter hensikten.

– Vi må se på sanksjonspolitikken og om Norge kan drive sin egen politikk overfor Russland. Jeg sier ikke at vi skal være naive, men vi må søke kontakt der man kan. Det er i norsk interesse å dempe konfliktretorikken. I vår tid er dette særdeles viktig, der spenningsnivået i verden har økt, sier Vik, som også påpeker at Donald Trump i Det hvite hus også har noen ulemper for lille Norge.

– Vi har fått en uforutsigbar alliansepartner i USA. Det er viktig for Norge å ha balansen i orden.

– Er denne balansen for dårlig?

– Vi har i større grad gått bort i fra dette i dag. Tidligere var Norge forsiktige med å ha andre lands militære styrker på egen jord i det omfanget vi ser i dag. Alt dette skaper en negativ dynamikk og dette blir oppfattet annerledes av den andre aktøren. Når retorikken og spenningsnivået øker, blir de ulike narrativene forsterket på hver sin side, sier Vik.

– En gullalder for norsk bistandspolitikk

Vik, som selv har bakgrunn fra forskning, sivilt samfunn og norsk utenrikstjeneneste, etterlyser en mer «balansert fordeling av ressurser fra utviklingspolitikk i sør til stabilitetsbyggende engasjement i våre nærområder».

Hun understreker at det ikke mangler på ressurser i det norske utenriksdepartementet, men at vi har bak oss en gullalder, der alle gode tiltak og prosjekter er blitt lagt opp på de gamle. De harde prioriteringene har ikke vært nødvendige – før nå.

– Det er ikke slik at det ikke er penger i norsk utenrikspolitikk. Men mye av vårt engasjement faller inn under utvikling fordi det er politisk vedtatt. Vi spør da om det er penger til det vi også må bruke ressurser på. Har vi en balanse vi kan leve med, gitt at vi lever i en tid som har andre utfordringer enn for 10 til 15 år siden, sier Vik, som understreker at dette ikke handler om at man skal bore færre vannbrønner i Afrika.

– Men med økt spenning i Europa, inkludert i nordområdene, er det nødvendig å investere mer innsats og engasjement i våre egne nærområder.

– Må man da omprioritere midler?

– Ja, det kan hende. Men da må dette komme ut fra en analyse av alt det vi gjør, sier Vik.

Det norske bistandsbudsjettet er på 37,6 milliarder kroner for 2020, viser regjeringens statsbudsjett. Dette er opp fra 27,4 milliarder i 2010-kroner.