Pandemien vil tvinge fram mer solidaritet og større rettferdighet

De politiske retningsvalget som ble tatt da coronakrisa for alvor veltet inn over de vestlige demokratiene, er i løpet av halvannen måned gradvis blitt samkjørt.

Det norske oljefondet, i kombinasjon med et allment tilgjengelig helsevesen, gjorde at Norge tidlig kunne velge helse foran økonomi. Selv USA, hvor helsevesenet er eksklusivt organisert, og formuene forbeholdt en liten elite, ble til slutt tvunget til å velge helse foran økonomi.

Også i den repeterende sammenligning mellom Norge og Sverige, hvor graden av nedstengningen er det framholdte parameteret, ser vi en gradvis tilnærming. Den store forskjellen mellom de to landene, som ligger i å eie et gigantisk oljefond eller ikke, ble avgjørende for hvor omfattende tiltak som ble satt i verk.

Selv Russland ga etter

Selv i Russland, hvor myndighetene lenge forsøkte å ignorere pandemiens herjinger fordi det ligger i kommunismens natur å fornekte sosial sårbarhet, stenges de største byene nå ned. Også der settes helses foran økonomi og en innbilt ideologisk immunitet mot internasjonale jordskjelv av typen corona.

I dette ligger en ekstrem forskjell mellom måten den vestlige verden møtte finanskrisa i 2008 og måten vi møter pandemien i 2020 på.

Redningspakkene etter finanskrisa i 2008 forsterket forskjellen mellom fattig og rik. Aksjonærene i de største bankene og finansinstitusjonene, med få unntak, kom ut av krisa rikere enn noen gang, mens boligeiere og lønnsmottakere betalte prisen. Selv om alle så at den økonomiske krisen var et resultat av en aggressiv og alt annet enn bærekraftig finansnæring, var det mennesker i den andre enden av verdikjeden som tok støyten. Folk måtte flytte fra hus og hjem med uoppgjort gjeld, og i neste omgang sto gribbene klar med nye og enda dyrere forbrukslån.

Vi lærte ingen ting

Vi lærte i det hele tatt lite av den forrige finanskrisa. Da coronaen slo til, var den internasjonale gjeldsoppbygningen større enn noen gang. I USA er den føderale gjelden i dag så høy at bare 11 prosent av statens årlige inntekter er disponible når forpliktelsene er gjort opp. Andelen blir stadig lavere fordi økt gjeldsopptak kombineres med sviktende inntekter gjennom skattelettelser.

For å kunne bære gjeldsbyrden, har det vært nødvendig å kutte i lønninger og, for eksempel, offentlige helsevesen.

Dette står i skarp kontrast til de løsninger som er valgt under pandemien som nå herjer. Det handler ikke lenger om individets overlevelsesevne, men om et kollektivt samfunnsansvar. At helse settes foran økonomi, at helse prioriteres før økonomien repareres, betyr at solidaritet og rettferdighet må ligge i bunnen av den framtidige organiseringen av våre samfunn.

Offentlig eller privat

Vi kan ikke lenger argumentere for at det er fornuftig å bygge ned offentlige strukturer til fordel for privat rikdom. Vi kan ikke lenger presse lønningene innfor omsorgsyrker, skoler, sykehus og barnehager fordi vi tror samfunnet er tjent med å organisere den offentlige velferden som var det et flyselskap eller inkassofirma det handlet om.

Rikdommen som de vestlige demokratiene bygde opp etter finanskrisa i 2008 ble ikke brukt til å forberede oss på en mulig pandemi. Den ble for en stor del brukt til å øke forskjellen mellom fattig og rik.

De politiske prioriteringene i kjølvannet av pandemien bør og må få konsekvenser for verdiene som skal gjelde også når pandemien en gang er historie.