Ozonskadelige gasser kan være ansvarlige for halvparten av temperaturøkningen i Arktis de siste 50 årene

En fersk studie publisert i tidsskriftet Nature Climate Change forrige uke konkluderer med at ozonskadelige stoffer (ODS) som for eksempel klorfluorkarboner (KFK) kan være ansvarlige for opptil halve temperaturøkningen observert i Arktis fra 1955-2005.

Forskere har lenge slitt med å finne en fullstendig forklaring på hvorfor temperaturene i Arktis stiger dobbelt så raskt som i resten av verden. Den økende temperaturen har ført til en drastisk nedgang i mengden havis de siste tjue årene.

Den nye forskningen kan ha funnet den manglende forbindelsen og kan samtidig kanskje tilby en strime av håp når det kommer til fremtidig oppvarming i området. KFK-gasser har stort sett vært forbudt siden Montrealprotokollen trådte i kraft i 1987, og disse gassenes effekt på oppvarmingen i Arktis kan allerede være på vei ned og fortsette å synke.

Det har blitt utført omfattende studier på ozonskadelige stoffer på grunn av deres påvirkning på ozonlaget, særlig over Antarktis. Stoffenes rolle som en kraftig drivhusgass har det imidlertid vært forsket mindre på. Den nye studien evaluerer den rollen ozonskadelige stoffer har hatt i oppvarmingen av Arktis.

– Vi har for første gang vært i stand til å tallfeste den konkrete påvirkningen ozonskadelige stoffer har på den globale oppvarmingen ved å bruke en fullstendig integrert klimamodell på linje med de som brukes til å produsere IPCC-rapporter. Tidligere har det meste av forskningen på ozonskadelige stoffer satt søkelys på det faktum at de er svært medvirkende i å skape hullet i ozonlaget, forklarer Lorenzo Polvani, professor i geofysikk ved Columbia University i USA og hovedforfatter bak studien.

Studien presenterer interessant, potensielt veldig viktig og provoserende forsking. Det bekreftes av andre klimaforskere. De påpeker imidlertid at fremtidig forskning vil være nødvendig for å bekrefte resultatene og øke tilliten til konklusjonene.

– Spørsmålet er dog hvor stor rolle ozonskadelige stoffer spiller i den arktiske forsterkningen. Det er fortsatt usikkerhet her, forklarer Susan Strahan, atmosfæreforsker ved NASAs Goddard Space Flight Center.

Mindre oppmerksomhet

Potensialet som ozonskadelige stoffer har for å bidra til den globale oppvarmingen er formidabelt, og flere titusen ganger større enn potensialet hos CO₂. Men ozonskadelige stoffer har fått mindre oppmerksomhet fordi de er langt mer sjeldne, og måles vanligvis i partikler per trillion, mens CO₂ til sammenligning måles i partikler per million.

Studien viser at de faktisk er den nest viktigste drivhusgassen med tanke på opptak og refleksjon av sollys. Dette er særlig relevant i Arktis, hvor havis og snødekte overflater tradisjonelt har reflektert mesteparten av strålinga fra sola.

– I vår artikkel viser vi at ozonskadelige stoffer faktisk spiller en stor rolle for klimasystemet i Arktis også, bekrefter Polvani.

Forskerne viser også til at denne studien fokuserer på ulike ozonskadelige stoffer i stedet for å betrakte dem i gruppe med andre store drivhusgasser, som for eksempel karbondioksid eller metan.

Med og uten ozonskadelige stoffer

Den ferske studien sammenlignet to spesifikke scenarioer, det ene med og det andre uten ozonskadelige klorfluorkarboner, ved å bruke klimasimuleringer. I en simulering uten klorfluorkarboner ble Arktis bare 0,82 grader varmere, mens området ble 1,59 grader varmere når utslippene av klorfluorkarboner ble tatt med. Man observerte en lignende effekt på havis-smeltingen.

Mens tidligere forskning har studert effekten av ozonskadelige stoffer på klimaendringene og bekreftet den effekten disse gassene har på oppvarmingen i Arktis, har den ferskeste studien valgt en annen tilnærming. Polvani forklarer:

– Tidligere forskning har fokusert på scenarier som handler ting som ikke har skjedd, som for eksempel hva som hadde skjedd dersom Montrealprotokollen (som mer eller mindre forbød bruk av klorfluorkarbongasser) ikke hadde blitt signert. Vår studie undersøkte heller et «hva som faktisk skjedde»-scenario; vi undersøkte hvor mye av oppvarmingen og tapet av havis i Arktis som rent faktisk ble forårsaket av ozonskadelige stoffer.

Ettersom den ferske studien setter søkelys på hva som faktisk har hendt, kan resultatene derfra være mer relevant enn tidligere resultater som fokuserer på et antatt scenario.

Fortsatt usikkerhet

Studien hviler på det forfatterne kaller «effekt-faktoren», som avgjør hvor effektive ozonskadelige stoffer er til å forårsake oppvarming i de lavere atmosfærelagene sammenlignet med andre drivhusgasser som CO₂. Polvani og kollegene bruker en faktor fra en 15 år gammel artikkel som hviler på en enkelt modell. Det er her det kommer inn en viss grad av usikkerhet om resultatene i studien.

– Hvor korrekt er dette? Det er vanskelig å vite. Men usikkerheten rundt denne faktoren vil føre til usikkerhet omkring hvor mye forsterkning ozonskadelige stoffer er ansvarlige for, utdyper Strahan.

– Resultatet er at det arktiske klimaet i deres modell er rundt 30 prosent mer følsomt enn i den virkelige verden. Det kan komme av deres effektfaktor. Denne ekstra følsomheten kan føre til overdrevne antakelser om hvor stor del av den arktiske forsterkningen som kommer fra de ozonskadelige stoffene.

Tilliten til resultatene av studien kan også ha økt fordi man ikke har sett på effekten av ozonskadelige stoffer samlet sett, men heller har satt dem i sammenheng med andre årsaker til global oppvarming, som for eksempel varme som føres med havstrømmene, forandringer i atmosfærisk transportering av varme, samt reduksjon i strålerefleksjonen fra havis.

– Hvis de ozonskadelige stoffene faktisk er ansvarlige for halvparten av temperaturøkningen i Arktis, hvordan forandrer det hva vi tenker om bidragene fra de andre prosessene som spiller inn? spør Strahan.

Et glimt av håp?

Denne ferske forskningen viser at klimapolitikk og reguleringer kan ha en umiddelbar positiv effekt på utslipp og global oppvarming.

– Funnene i vår studie er definitivt positive på den måten at Arktis ville ha vært langt varmere i dag hvis ikke Montrealprotokollen hadde blitt signert på 1980-tallet.

Det er en oppfatning Strahan deler. Studien «viser igjen hvor viktig Montrealprotokollen fortsatt er».

Konsentrasjonen av ozonskadelige stoffer i atmosfæren nådde en topp midt på 1990-tallet og har falt med mer enn 20 prosent siden da. Når konsentrasjonen av ozonskadelige stoffer i atmosfæren synker, vil også deres varmeeffekt på Arktis avta. Dette er gode nyheter og tyder på at Arktisk kanskje ikke vil varmes opp så raskt og havisen kanskje ikke smelte så mye i fremtiden som observasjoner de siste tjue årene kan tyde på.