Arne O. Holm mener Oljepolitiske vedtak minner om et raveparty med høy dopfaktor

Heller ikke den manøveren var det meningen at vi skulle få vite om.

Retter nordlendinger blikket nordover og utover, ser vi rett inn i det omstridte leteområdet Barentshavet Sørøst. Omstridt både av økonomiske og klimatiske årsaker.

Det skulle være porten til en forsterket nordnorsk deltakelse i det fortsatte oljeeventyret. Ikke bare skulle statskassen fylles opp til alles beste. Det skulle også skapes mange nye arbeidsplasser, så mange at folketallet i Finnmark som ved et trylleslag skulle vokse.

Flere finnmarkinger og flere arbeidsplasser er uimotståelig for de fleste med interesse for nord.

Nå, sju år etter, vet vi at det slett ikke var slik.

Beskyttes som spebarn

Lønnsomhetsberegningene fra Olje- og energidepartementet, i alle fall de departementet viste fram, hadde stått til stryk allerede første uka på en handelshøgskole.

I dag vet vi at mer kompetente tallknusere i departement og direktorat likevel hadde gjort leksa si. Men vi vet også at disse tallene ble holdt tilbake for å pynte på virkeligheten.

Dermed styrer nok en del av det norske oljeeventyret inn i granskingskommisjonenes verden, uten at det kommer til å få noen som helst konsekvenser.

For oljedirektørene er våre best betalte næringslivsledere, og skryter uhemmet av sin egen kompetanse. Samtidig beskyttes de som spebarn av ansvarlige statsråder når resultatet av deres inkompetanse kommer for en dag. 

Straffen er gull verdt

Straffen for å ha kastet vekk milliarder av offentlige kroner er pensjonsavtaler og bonuser så gigantiske at de kunne holdt liv i mange av de nedlagte grensekoler Senterpartipolitikeren Ola Borten Moe gråter for i sine valgtaler.  

Eksemplet er ikke tilfeldig valgt.

Ola Borten Moe er den tidligere olje- og energiministeren som påstår at han ikke visste at oljeutvinning i Barentshavet Sørøst ville være ulønnsomt, da han presenterte sine kalkyler for et tilsynelatende uvitende Storting. 

Nå, sier den tidligere statsråden, at det uansett ikke spilte noe rolle at Stortinget ikke finn innsyn i de økonomiske kalkylene som viste prosjektets minimale sjanse for å bli en økonomisk suksess.

– Dette er en litt sånn skinndebatt der dem som alltid er imot olje mener at det er begått forferdelige feil, men de er jo imot olje om det lønner seg også, sier Borten Moe til NRK. 

Slik snakker en politiker fra et parti som har gjort kampen mellom folket og eliten til en vinnersak. 

Jeg har brukt litt tid på å lese de «historiske» dokumentene som ligger til grunn for Stortingets vedtak, og den senere lisensutlysningen i Barentshavet Sørøst. Opplysningene, som den tidligere statsråden mener er uvesentlig, handler om hvorvidt såkalt «nåverdi» ble lagt til grunn for beslutningen, den eneste fornuftige måten å beregne en investering på. Det er elementært, og burde også være det for mennesker som lever godt av å bruke andres penger. 

Uten betydning?

I stedet for å legge fram slike beregninger, ble de tatt ut av konsekvensanalysen. Nylig offentliggjort epostutveksling viser at departementet instruerte Oljedirektoratet om å fjerne informasjon som indikerte manglende lønnsomhet. 

Regjeringsadvokaten har vett og integritet nok til å innrømme at dokumentene både finnes og burde vært lagt fram, nå sist i en rettssak om oljeutvinningen i nord.

Den daværende sjefen i departementet mener fortsatt mener det var uten betydning for Stortingets behandling. 

Men det finnes mer underlig i regjeringen, og også Stortingets manglende overvåkenhet, rundt dette vedtaket. 

Barentshavet Sørøst åpnes politisk på et tidspunkt hvor oljeprisen er rekordhøye 120 dollar per fat. Det, sammen med manglende nåverdiberegning, konstruerer en mulig lønnsomhet. 

Men lisensene lyses først ut i 2016. Da har oljeprisen falt til 45 dollar fatet. 

Viker ikke en tomme

Uten at det politiske Norge tar et steg tilbake, uten at oljedirektørene viker en tomme, uten at det får den aller minste konsekvens for kalkulatorene i departementet og direktoratet. 

I andre dokumenter som sirkulerte i det politiske miljø på denne tida, brukes også befolkningsveksten som skulle komme Finnmark til gode, som en del av argumentasjonen.

De som vil sjekke fasiten kan gå inn i Statistisk sentralbyrås befolkningsstatistikk for Finnmark. 

På slutten av 80-tallet jobbet jeg og mange andre journalister med å avsløre datidens oljeskandale. Oljeraffineriet på Mongstad. Også den gang holdt daværende Statoil tilbake informasjon om en gigantoverskridelse. Direktør Arve Johnsen måtte gå av, og overskridelsene på seks milliarder kroner gikk inn i det norske språk som «en Mong». 

Forklaringen på Mongstad-skandalen er som en kopi av de sakene som nå rulles ut i USA og i Barentshavet.

Hemmelighold

Skjønt, «rulles ut» er alt annet enn dekkende. Selv Stortinget legger lokk på informasjonen.

Det handler om tekniske feilvurderinger, en elendig prosjektledelse og manglende planlegging. Og om at vi må lære av de feilene som er begått.

Under Mongstad-skandalen kjempet daværende olje- og energiminister Arne Øien en iherdig kamp for at overskridelsene ikke skulle få noen konsekvenser for ledelsen i Statoil, verken styre eller administrasjon. Tvert imot, presterte han å si, fordi ledelsen nettopp på grunn av skandalen de selv var skyld i satt på en helt unik kompetanse, som ville være umulig å erstatte.

Kampen om posisjonene tapte Øien likevel til slutt. 

Imens fortsatte inkompetansen å herje på Åsgård-feltet, i USA og nå i Barentshavet Sørøst, for å nevne noen eksempler.

Alt sammen beslutninger tatt på bakgrunn av det som mest av alt minner om et finansielt raveparty med høy dopfaktor. 

Lærdom er det siste som kan leses ut av fadesene 

Olje og-energiminister Tina Bru vil foreløpig ikke kommentere faktagrunnlaget i spørsmålet om utbygging av Barentshavet Sørøst. Det skjedde ikke på hennes vakt. 

Nei, det har hun helt rett. 

Vaktmestrene forsvinner fort ut av offentligheten og inn i sine lukrative pensjonsavtaler og fallskjermer, etter hvert som skandalene dukker opp.  

Noen av dem stikker likevel hodet fram i ettertid, som Ola Borten Moe, for å fortelle oss at kalkulasjonene er uvesentlig. Det handler om hvorvidt man er for eller mot oljeboring, sier han. 

Nei, det gjør ikke det. Det gjør absolutt ikke det.

Men med sine uttalelser gjør han det stadig vanskeligere å forsvare ei næring, et statlig oljeselskap og et departement som så konsekvent er på kollisjonskurs med virkeligheten.