Nyfrisert nordlending på pengejakt

Øystein Rushfeldt har klippet håret og startet pengejakten. Helst vil han ha nordnorske penger, og målet er 70 millioner kroner i løpet av juni.

 Etter at Kommunal- og moderniseringsdepartementet ga sin tilslutning til reguleringsplanen for Nussir kunne Øystein Rushfeldt endelig klippe håret som bølget nedover skuldrene. Direktøren i Nussir hadde nemlig bestemt seg for lengst: Inntil reguleringsplanen ble endelig godkjent skulle han ikke klippe seg.

Nå som manken er presentabel er det kun to ting som gjenstår før den første nyåpningen i mineralindustrien i moderne tid:

Miljødirektoratet må gi tillatelse til sjødeponi i Repparfjorden, og selskapet må ha mer kapital. 70 millioner er målet, og aller helst nordnorske penger.

- Vi setter stor pris på kortreiste penger, sier Rushfeldt.

 En liten milliard

De 70 millionene skal i korte trekk brukes til flere ingeniørtimer og mer boring. Ett år vil det ta å gjøre så mange undersøkelser at man har fjernet det meste av usikkerheten. Nussir skal gå fra 30 til et sted mellom 10 og 15 prosent usikkerhet det neste året.

- Du får ikke lånt penger på 30 prosent, vi må vite enda mer før vi kan låne penger og sette i gang, sier Rushfeldt.

Når man vet mer, og beslutningen om utbygging eventuelt er tatt er det nemlig på tide å gå i banken. Det vil ta omtrent to år å bli operativ, og utbyggingen vil koste det Rushfeldt kaller «en liten milliard». Det er både dyrt og tidkrevende å starte kobbergruve.

 Nordnorsk mineralkonsern

Men sjefen sjøl har god tid. Lenge før han i 2009 begynte å jobbe for Nussir har han nemlig hatt en stor visjon, Rushfeldt ønsker å bygge et nordnorsk mineralkonsern.

- Jeg hadde luftet idéen om et nordnorsk mineralselskap med flere sentrale personer flere år før Nussir kom opp, forteller han.

De sentrale personene er alle godt etablerte i norsk mineralnæring. Da Øystein Rushfeldt fikk spørsmål om å gå inn i Nussir var det brikken som manglet. Nussir hadde boret mye, men trengte industrikompetanse. Nå blir forekomsten i Kvalsund navet og ankerpunktet i visjonen om et stort nordnorsk mineralkonsern.

Trenger balanse i livet

De tre største aksjonærene i Nussir ASA er norske. Med 45 prosent er Halvor Holta gjennom sitt selskap Monial AS majoritetseier. Øystein Rushfeldt selv har brukt nesten alt han eide på å investere, og er tredje største aksjonær.

- Jeg eier en trillekoffert med klær, en sykkel og fire millioner aksjer i Nussir, sier han med et smil. Han jobber dedikert mot målet sitt, og lar seg ikke styre av å eie for mange ting. Livet er organisert så praktisk det lar seg gjøre. 200 reisedøgn i året gjør at han har valgt å bo i Alta, som er nærmeste flyplass til Skaidi, hvor hovedkontoret ligger.

- Jeg må ha balanse i livet for å gjøre en god jobb i dette prosjektet. Da kan jeg ikke eie for mye, men ha et klart fokus på målet der framme, sier han.

Nordnorske penger

Hvordan eiersitsen i Nussir til slutt ender er ikke avgjørende for direktøren, men han gjør det tydelig at han gjerne ser nordnorske penger komme strømmende i løpet av mai og juni.  

- På det stadiet vi er nå ser vi et klart behov for mineralfondskapital i Norge, det finnes ikke. Så lenge vi ikke har større og kompetente miljøer innen bransjen trenger vi et fond, mener Rushfeldt.

Nå håper han nordnorske penger ser muligheten til å vokse i Kvalsund.

- Det er fint om en ledende aktør kommer med 10 til 20 millioner, det vil ha en utløsende effekt på resten av kapitalinnhentingen, mener han.

- Dropp konferansene

Det koster mye å utvikle mineralforekomster. For Nussirs vedkommende vil det gå med 200 millioner kroner før man i det hele tatt kan si ja eller nei til igangsetting, altså 200 millioner kroner i ren risikokapital. Nå er det de siste 70 millionene som må på plass. Sammenlignet med bransjer som havbruk, vindkraft og landbruk må man virkelig grave dypt i pengepungen.

- Den eneste bransjen som er mer kapitalkrevende er olje og gass, men de får igjen 80 prosent av kostnadene sine fra det offentlige, sier Rushfeldt.

Nå syns han politikerne kan bidra til et statlig fond som putter risikokapital inn i mineralnæringen.

- Til nå har det vært mye konferanser og festtaler. Om politikerne virkelig skal gjøre noe betydningsfullt kan de heller sette politikken inn i markedsmekanismer. I Finland investeres millioner med euro fra et statlig fond til egenkapital i mineralselskap under utvikling. Det er en investering de stort sett får ok avkastning på. En sånn ordning ville hatt en enormt utløsende kraft og betydd mer enn alskens konferanser med mineraler som tema, forteller Rushfeldt. Alle andre virkemidler enn risikokapital er nesten uinteressant akkurat nå.

Lang historie

Etableringen i Kvalsund er ikke ny. Allerede på 1860-tallet var det gruvedrift i Repparfjordområdet. I 1972 startet Orkla Borregaard sitt verk avdeling Repparfjord, da kobberprisene var høye. Men i 1973 kom oljekrisen, og mot slutten av tiåret stoppet produksjonen som tok ut kobbermalm fra Ulveryggen, en forekomst som også Nussir AS planlegger å utvinne, sammen med malmen i Nussir, som ble funnet i 1979.

- 70-tallet er historisk sett det dårligste tidspunktet for å starte opp, forteller Rushfeldt. Kobberprisene i dag er på et annet nivå enn den gang, og Kinas inntog på verdensmarkedet har gjort situasjonen forutsigbar og langsiktig.

Møter motstand

Alt ligger tilsynelatende til rette for gruvedrift i Kvalsund. Men ikke om motstanderne får viljen sin. Motstanden er nemlig stor både i samisk miljø, fiskerinæringen og blant miljøorganisasjonene.

Sametingsråd Silje Karine Muotka er blant kritikerne som er redd for framtiden til reindrift og miljø i Kvalsund etter at reguleringsplanen for Nussir og Ulveryggen ble godkjent.  

Hun mener Nussir vil ha begrenset samfunnsnytte og har uttalt at virksomheten vil ha store negative konsekvenser for miljø, fiske og reindrift.

Øystein Rushfeldt er ikke enig med Muotka:

- Driften skal være underjordisk, så jeg ser ikke hvordan det skal påvirke samisk næring, sier han. Men legger til at han setter stor pris på engasjement, både fra fiskerinæringen, miljøorganisasjonene og samisk næring.

- Vi påvirkes av engasjementet til reindrifta og miljøorganisasjonene. Det har for eksempel ført til at vi har valgt tunnel i stedet for vei, sier Rushfeldt.

Setter spor

Inngrepene i naturen vil i stor grad foregå under jorda og under havnivå. Og det er planene om sjødeponi som har vakt størst reaksjoner. Avgangsmassene er planlagt deponert i Repparfjorden.

- All deponering av mineralsk avgang er vanskelig, og all mineralindustri setter spor. Slik er det dessverre, sier Rushfeldt.

Vel vitende om at dette er problematisk har selskapet lagt mye energi i å sikre en prosess som tar hensyn til alle. For eksempel har berørte parter selv fått være med og velge hvem som skal gjøre kartleggingen og undersøkelsene som må til.

 Kartlegger gytetorsken

Og nå gjør de litt i tillegg også, for selv om reguleringsplanen er godkjent er det blitt stilt spørsmål ved Repparfjorden som gyteområde for torsk, og om et sjødeponi her kan påvirke dette.

- Det foregår akkurat nå et gytetokt i fjorden som skal kartlegge dette, vi vil rydde unna all usikkerhet, sier Rushfeldt. Han vil ikke risikere at mangelen på kunnskap fører til at beslutninger tas på feil grunnlag. Her skal alt kartlegges.

Deponering av avgangsmasser kan skje i sjøen, på land eller i tomme gruverom eller dagbrudd.

- Alle steder jeg tidligere har arbeidet har vi prøvd å finne et bruksområde for restmaterialet, men uten å tjene noe på det, forteller Rushfeldt.

Enorme størrelser

Avgangsmasser kan brukes til fliser, jordforbedringsmiddel eller takplater for å nevne noe. Men som i alt annet i mineralindustrier er det snakk om enorme størrelser. Direktøren illustrerer gjerne:

- Dersom vi lagde takplater har vi så store mengder avgangsmasse å produsere fra at vi kunne skiftet taket på alle husene i England en gang hvert eneste år! I tillegg skal man skipe produktet dit, og konkurrere mot andre som opererer i samme marked, sier han.

Da er det litt trøst i at malmen i Nussir har en utvinningsprosent av kobber på rekordhøye 95 prosent. Det betyr at 2,5 prosent av det som tas ut av fjellet blir til salgbart produkt. Restene, 95,7 prosent av det som tas ut, må deponeres. 

Dobbelt så stor

I Nussir skal man ta ut malm fra fjordnivå og oppover i fjellet, dermed er det vanskelig å deponere inne i fjellet.

- Når massene er knust tar de dobbelt så stor plass som i utgangspunktet, så i samme rom som dette ble tatt ut får du plass til halvparten, sier Rushfeldt.

Her til lands finnes det både land- og sjødeponi, men Øystein Rushfeldt er ikke i tvil om at sjødeponi er å foretrekke i Kvalsund.

- Vi har lang erfaring med dette i Norge, og det er et veldokumentert faktum at vi sliter med landdeponi. Nesten alle har metallutlekking med påfølgende problemer. Men jeg kjenner ikke til at noen av de 23 aktive sjødeponiene i Norge har lignende miljøkonsekvenser, sier Rushfeldt. 

Et sjødeponi vil beslaglegge bunnen i det indre deponiområdet i den perioden det deponeres. I løpet av 20 års deponering vil bunnen i dette området heves med opptil 30 meter på det meste.  

- Den store forskjellen fra hav og land er at i havet får du en rask naturlig revegetering. I havet utgjør mineralene et naturlig gjødsel som bidrar til revegetering. Med mindre du tar kjerneprøver kan du i løpet av tre til syv år ikke lenger spore det som har vært, forteller Rushfeldt.

Stabile masser

Et annet argument han trekker fram er den gode kvaliteten på malmen fra Nussir. Mens normal utvinningsprosent på kobber er mellom 85 og 90 prosent, ligger malmen fra Nussir opp mot 95 prosent.

- De siste fem prosentene er vanskelig å få ut, men det betyr også at de er svært stabile, og dermed vil kunne lekke svært lite, forklarer Rushfeldt. Men påpeker at kobberlekkasje ikke er den eneste utfordringen. Hvilke kjemikalier som brukes i prosessen er et annet spørsmål.

- Vi har full åpenhet om hva vi skal bruke, og bransjen må ta ansvar for at de kjemikaliene som brukes er trygge og oversiktlige, sier han.

- Men hvorfor er det så viktig for Nord-Norge at dette etableres?

- Du kan sammenligne Finnmark og Rogaland og se hvordan sistnevnte har doblet folketallet på noen tiår. I Nord-Norge har det ikke vært noen folketallsutvikling, det betyr i realiteten en tilbakegang. Nå ser vi at det snur, Nord-Norge har nå doblet sitt brutto nasjonalprodukt sammenlignet med resten av landet. Får vi på plass dette også vil det bety flere arbeidsplasser i Kvalsundområdet, mer aktivitet, og at kapitalen plasseres i denne landsdelen, sier Rushfeldt.

Vil bli en turistattraksjon

Målet er å spille på lag med eksisterende næringsliv. Gruvene i Kvalsund skal bli en reiselivsdestinasjon hvor turister og interesserte kan komme på omvisning.

- Vi vet fra andre steder at virksomhet som dette trekker folk og at vår aktivitet vil bidra til økning i hotell- og restaurantbransjen, sier Rushfeldt.

Nå som kommunal- og moderninseringsdepartementet har sagt sitt om reguleringsplanen er det bare ett forvaltningshinder igjen: Miljødirektoratets tillatelse til sjødeponi. 

Nussir ASA

Etablert som AS i 2005. ASA fra 2007. 

Majoritetseiere:  

Monial AS (49,6%)

Ubs Ag (10,2%)

Antaeus AS (7,7%)

Morgan Stanley & Co International Plc (6,8%)

I styret sitter Nikolai Johns (leder), Gerhard Heiberg og Brita Eilertsen. 

Nussirfeltet ble oppdaget på slutten av 70-tallet. Malmen her inneholder foruten kobber også gull, sølv, platina og palladium. 

Nussir ASA har også undersøkelses- og utvinningsrettigheter til forekomsten i Ulveryggen.

Natur og Ungdom har allerede varslet aksjoner og sivil ulydighet dersom Nussir får tillatelse til sjødeponi i Repparfjorden. 

Organisasjonen mener Nussir ASA ikke har tatt tilstrekkelig miljøhensyn når de planlegger deponering av avgangsmassene. 

- Å velge sjødeponi er ikke en løsning for framtiden. Det er kun fire land i verden som driver med det, og de andre vurderer å slutte med den praksisen, sier sentralstyremedlem Andrea Sofie Aasvang i NU. 

- Er ikke det fordi det i Norge er særlig godt egnet å deponere i sjøen? 

- Jo, de sier det, men faktum er at i andre land som deponerer i sjøen, for eksempel Tyrkia, legges massene på 1000 meters dyp, mens det her er snakk om mellom 60 og 100 meter, noe som kan føre til massedød blant bunndyrene i Repparfjorden som igjen alt annet liv i fjorden er basert på, sier Aasvang. 

For Natur og Ungdom ville det vært bedre om avgangsmassene ble lagt på 1000 meters dyp, men ikke godt nok. Organisasjonen ønsker en gruveindustri som utnytter en større del av materialet som tas ut. 

- Og det som må deponeres vil vi skal tilbakeføres i fjellet det er tatt ut fra, i de tomme gruvesjaktene. Dette vil også gi mindre sår i naturen, sier Aasvang. 

I Nussirområdet er slikt vanskelig, siden uttaket er på fjordnivå, og masseuttaket er oppover. Aasvang mener det ikke bør hindre tilbakeføring. 

- Hvis Norge skal ha ei mineralnæring må vi være villige til å satse på forskning og ny teknologi på området. I Natur og Ungdom er vi uenige i dagens forvaltningsstrategi, Norge bør for eksempel lære av India, hvor de jobber mot "zero waste mining", sier Aasvang. 

Et av argumentene Andrea Sofie Aasvang møter ofte er påstanden om at det er bedre å utvinne i Norge, enten det er kull på Svalbard, petroleum eller mineraler, fordi det forurenses mindre her enn i andre land. 

- Norge er ikke noe bedre enn andre land. På verdensbasis er allerede de beste råstoffene tatt ut, det er mer krevende å ta ut det som er igjen, og derfor mer som må plasseres i et deponi nå enn det var tidligere, sier Aasvang. 

I Natur og Ungdom ser man på sivil ulydighet som siste utvei, men dersom Miljødirektoratet tillater sjødeponi i Repparfjorden ser de ingen annen løsning. Det er allerede mer enn 200 personer som ha sagt seg villig til å aksjonere. I juni arrangerer organisasjonen aksjonscamp i Kvalsund for å vise sin motstant mot sjødeponi i norske fjorder.  

Les også: 

Nærmere kobberdrift

Gir klarsignal til Nussir

Ordføreren i Kvalsund kommune opplever størst motstand mot prosjektet fra organisasjoner og folk som ikke bor i kommunen.

 Ordfører Ragnar Olsen (Ap) forteller at en utbygging av Nussir vil bety mye for kommunen.

- Når en liten kommune som dette får en slik etablering betyr det mye. Vi kan ikke leve av luft og kjærlighet, arbeid er alfa og omega, sier Olsen.

Kvalsund kommune er en stor kraftprodusent. Både på tradisjonell vannkraft, og snart med 60 vindmøller. Det er også gjort forsøk her med tidevannskraft, og et nytt forsøk er på trappene. Kommunen er rik på naturressurser, og ikke redd for å dele dem.

- Selv om Nussir har blitt godt tatt i mot i kommunen, har det vært kritiske røster mot dem hele tiden. De får ikke ture fram som de vil, vi stiller krav. De må følge reglene slik alle bransjer må, sier Olsen.

Da kommunestyret behandlet saken om gruvedrift endte behandlingen i et enstemmig ja til gruvedrift. I vedtaket som gjaldt sjødeponi var Kvalsund SV motstandere, de andre partiene var for.

- Jeg har selv vært og sett på landdeponi og sjødeponi, og om jeg var i tvil tidligere er jeg det ikke nå. Når vi er prisgitt så mange naturressurser må vi kunne utnytte dem, sier Olsen. Han har veid det positive mot det negative.

Kommunen har i dag 1053 innbyggere, og har opplevd en liten økning i antall innbyggere de siste kvartalene. Tradisjonelt har næringene fiskeri, jordbruk, bygg og anlegg stått sterkt her, men mange pendler også til jobb i nabokommunen Hammerfest.

- Vi har også tre oppdrettsanlegg i kommunen, så fisk er fortsatt en viktig næringsvei, sier Olsen.

- Du frykter ikke hvilke konsekvenser et sjødeponi vil ha for dem?

- Nei, siden Repparfjorden er nasjonal laksefjord ligger det ingen oppdrettsanlegg i fjorden. Anleggene ligger såpass langt unna at et sjødeponi ikke vil influere deres virksomhet, sier Olsen.

Han roser prosessen som har vært fra kommunen ble presentert for selskapets planer vinteren 2009.

- Prosessen har hele tiden vært åpen og ryddig. Nå er det bare Miljødirektoratets behandling som står igjen, og de har varslet at de kommer hit i august for å møte både kommunens ledelse og innbyggerne her, sier Olsen.