Ny driver bak arktisk oppvarming er oppdaget

Åpent hav avgir langt mindre strålingsenergi enn tidligere antatt. Forskere har oppdaget en ny driver bak temperaturstigningene i arktiske områder.

De nye funnene dreier seg om et spekter innenfor infrarød stråling, såkalt lang infrarød stråling, som tidligere ikke er målt.

Havet holder på stråleenergien

Hittil har man trodd at alle overflater har avgitt like mye av den lang-infrarøde strålingen, et fenomen som bidrar til balansering av strålingsenergien fra solen. Forskning utført av en forskergruppe ledet av Daniel Feldman ved US Departement of Energy’s Lawrence Berkeley National Laborotory, Earth Sciences Division, (Berkeley Lab.) mente at tidligere antagelser om at strålingsenergien som avgis er lik fra alle jordens overflater, var for enkel.

Og når det faktisk ikke er tilfelle vil heller ikke de klimamodellene man har operert med hittil være korrekte. Feldman og hans kolleger har avdekket at åpne havoverflater avgir langt mindre av den lang-infrarøde strålingen enn det islagte flater gjør.

Langt større effekt

Grunnen til at klimamodellene hittil ikke har tatt med seg dette, er at mange av dagens spektrometre (måleinstrument for elektromagnetisk stråling) ikke klarer å oppfange lang infrarød bølgelengder, og forskere har derfor beregnet effekten av overflateutslipp av stråling basert på kjente størrelser for infrarøde stråler.

 Ifølge Feldman og hans kolleger er dette altså for enkelt, og ikke tilfelle.

 -Vår forskning viser at overflater som ikke er frosne avgir langt mindre slik stråling, og dette avviket har en langt større effekt på klimaet i polare strøk enn det dagens modeller indikerer, sier Feldman.

Selvforsterkende

Dermed oppstår et selvforsterkende fenomen. Når strålingen fra åpne hav faktisk er lavere enn fra isdekte områder betyr det at jo mere av isen som smelter, desto større mengder stråleenergi forblir lagret på jordoverflaten – med den effekt igjen at temperaturen stiger ytterligere.

Og når temperaturen stiger smelter mer is, mer energi lagres, osv. Da er man inne i en stor og vond sirkel, som kan vise seg å bli større og større – bokstavelig talt.

Batterier av ulik kvalitet

For å forsøke å illustrere noe av de ulike effektene kan man se for seg åpent hav og isdekte hav som store batterier av ulik kvalitet. «Åpent hav-batteriet» lekker ut adskillig mindre av energien enn det «isdekte hav-batteriet». Det isdekte blir flatt/kaldt, mens det lekkasjefri «åpent hav-batteriet» holder på sin energi/varme.

Oversatt tilbake til jordkloden igjen vil da det varme havet smelte mer av den kalde isen, det blir mer hav som igjen kan lagre mer energi, mens den delen av kloden som forsøker å sørge for å holde temperaturene ned, blir mindre og mindre.

Bedre modeller

Daniel Feldman og hans medforskere anbefaler at det nå må gjøres en langt større innsats for å kartlegge lang infrarød overflateavgivelse.

-Nye målinger, basert på denne nye kunnskapen, vil gjøre det enklere for klimamodellene å simulere effektene av dette fenomenet, sier han.

De simuleringene Feldmangruppen har foretatt indikerer at temperaturen i polare strøk kan stige med to grader celsius i løpet av en 25-årsperiode.

Lang infrarød energi

Det lang-infrarøde området i det elektromagnetiske spekteret er en undergruppe av infrarød stråling, som strekker seg over bølgelengder mellom 5 og 100 mikrometer – som er en milliondel av en meter.

Til sammenligning har vanlig, synlig, lys – som også er en form for elektromagnetisk stråling – en mye kortere bølgelengde, mellom 390 og 700 nanometer. En nanometer er en milliarddels meter.

Forskergruppens rapport er presentert på hjemmesidene til Proceedings of the National Academy of Sciences.