Norges strategiske utfordring i nord: Hvordan minske faren for konflikt med Russland?

Norge, som andre stater med begrensede ressurser, må forholde seg til en rekke strukturelle asymmetriske sikkerhetspolitiske utfordringer:

• For det første er det en asymmetri mellom nasjonale strategiske målsetninger og ressursene landet har til rådighet. Dette handler for eksempel om nasjonal suverenitet over landets territorium, inkludert økonomiske soner.
• For det andre er det en strategisk asymmetri mellom Norge og landets store nabo i øst. Her dreier det seg om forholdet mellom en liten europeisk stat og den tidligere supermakten som også i dag har globale strategiske ambisjoner.

I løpet av de 70 årene som har gått siden Norge var med på å opprette NATO har Norges situasjon endret seg dramatisk, men den strukturelle og strategiske utfordringen har forblitt den samme. NATO-medlemskap er i dag fortsatt sett på som det beste alternativet for å håndtere eksterne sikkerhetsutfordringer. NATO-løsningen byr imidlertid ikke utelukkende på muligheter, men også på noen strategiske utfordringer.

I motsetning til de andre NATO-medlemmene som grenser til Russland (Estland, Latvia, Litauen og Polen), har ikke Norge negative historiske erfaringer med naboskapet til Russland. Gjennom sin historie som NATO-medlem har Norge satset på en relativt balansert politikk mot Sovjetunionen og senere Russland, basert på de tre prinsippene om (tilstrekkelig) avskrekking, (selvvalgt og nødvendig) beroligelse og (villig) engasjement. Etter den kalde krigen har Norge forsøkt å forvandle den russisk-norske grensen til et område for gjensidig grenseoverskridende samarbeid. Dette handlet ikke bare om bilaterale relasjoner, men ble også sett på som et tiltak som skulle bidra til å minske strategiske spenninger i forholdet mellom Russland og Vesten, inkludert NATO.

Men det norske strategiske «regnestykket» har endret seg dramatisk etter russisk aggresjon mot Ukraina og annekteringen av Krim-halvøya i 2014. Disse russiske aksjonene demonstrerte ikke bare Moskvas vilje til å bruke militærmakt, men også landets økte militære kapabiliteter. Dette har ført til en revurdering av den strategiske situasjonen i grenseområder i nord – man innså at faren for en væpnet konflikt mellom Russland og Vesten ikke kunne utelukkes helt. Norske beslutningstagere forstod det slik at en konflikt mellom NATO og Russland ville få umiddelbare implikasjoner for det bilaterale forholdet mellom Norge og Russland, og dermed for situasjonen i nordområder.

En viktig grunn til dette er at noen av de viktigste strategiske ressursene for Russlands evne til å slå tilbake i en konflikt med Vesten er lokalisert ti mil fra grensen til Norge. Under et potensielt worst-case scenario for Norge er NATO engasjert i konflikter med Russland andre steder. Dette kan Russland utnytte til å ta kontroll over deler av norsk territorium i nord, for å beskytte sine strategiske ressurser. Slike scenarier utgjør en stor strategisk utfordring for Norge. Man kan stå overfor en situasjon hvor alliansen som burde komme Norge til unnsetning er engasjert andre steder og mangler ressurser og / eller vilje til å støtte Norge i en slik krisesituasjon.

Det farligste scenariet sett fra et norsk ståsted vil være en militærhendelse mellom et NATO-medlem og Russland som eskalerer i fullskala konflikt. Den tyrkiske nedskytingen av et russisk militærfly i november 2015 var en hendelse som kunne ha utløst en slik militærkonfrontasjon. Heldigvis ble situasjonen taklet relativt raskt og konstruktivt, uten ytterligere eskalering. Russisk motvilje mot å reagere militært har også blitt bekreftet ved andre nyere anledninger – i februar 2018, da USA brukte militærmakt mot russiske tropper (det russiske private sikkerhetsselskapet Wagner Group) som opererer i Syria; eller tapet av et russisk fly Il-20 over Syria i september 2018.

Som en liten nabo har Norge begrensede muligheter til å påvirke utviklingen i Russland internt og russiske strategiske sikkerhetspolitiske avgjørelser. Som medlem av NATO har Norge imidlertid mulighet til å påvirke alliansens og dens medlemmers politikk for å redusere risikoen for konfrontasjon mellom alliansen og Russland. Det er derfor viktig for norske beslutningstagere å forstå hva andre alliansemedlemmer kan velge å gjøre i forhold til Russland, hvordan deres avgjørelser kan påvirke sikkerhetssituasjonen i nord og hva som bør gjøres for å minske risikoen for konflikt mellom Vesten og Russland. Norge bør derfor satse på å få andre NATO-medlemmer til å forstå det strategiske dilemmaet Norge står overfor i nord, for å få dem til å føre en politikk som reduserer faren for konflikt med Russland. Samtidig bør Norge øke nivået på forsvarsutgifter til NATO-målet for å motvirke ytterligere svekkelse av gjensidig tillit blant NATOs medlemmer og demonstrere at Norge er villig til å ta sin rettferdige del av ansvaret for felles sikkerhet.