Norge må gå foran

Jan-Gunnar Winther skal under Arctic Dialogue denne uken snakke om framtidens Arktis -en region av uregelmessigheter. I denne kronikken tar Winther og Tore Nepstad til orde for at det nå er viktigere enn noen gang å opprettholde momentum i nordområdesatsingen. De mener det er helt avgjørende at norske forskningsmiljøer går i front.

Arktis: Forskning for forvaltning

 Den internasjonale interessen for våre nordområder er økende. Det gir nye utfordringer for forskning og forvaltning.  

Norge var først ute med en nordområdesatsing. Ut fra en erkjennelse av at vi gjennom våre havområder og territorier har tunge, nasjonale interesser i nord og at disse interessene best hevdes gjennom en kunnskapsbasert forvaltning, har vi hatt en omfattende satsing på nordområdene. I løpet av noen år har vi sett en rekke nasjonale satsinger som nytt isgående forskningsfartøy, Framsenteret, nasjonal strategi for marin bioprospektering, etablering av sekretariat for Arktisk råd, BarentsWatch, med mer. 

Nå kommer andre land etter. De fleste landene rundt Polhavet har utviklet Arktis-strategier som innebærer tung satsing på forskning og utvikling. Også EU, Kina, India og Sør-Korea gjennomfører nå en omfattende opprustning av sin forskning i nord. EU er en betydelig aktør når det gjelder finansiering av arktisk forskning. Drivkraften bak dette er dels geopolitiske forhold, dels utsiktene til en omfattende utvikling av næringsliv i nord basert på naturressursene der og dels en forskningsmessig interesse som bunner særlig i klimaendringer og effektene av disse.

Næringsvirksomheten vokser raskt i nord. Verdiskapningen og veksten i nord er i stor grad drevet av utnyttelse av naturressurser eller utsikter til dette. Den må også forventes å fortsette med uforminsket styrke, særlig når det gjelder petroleum, mineralutvinning, akvakultur, skipsfart og reiseliv.  

En slik utvikling  vil medføre et betydelig press på miljøet i nord og gir betydelige forvaltningsmessige utfordringer. Dette krever fortsatt investeringer i kunnskap og utvikling for å være bærekraftig. For forskningsinstitusjoner som har som oppgave å gi kunnskapsstøtte til forvaltningen, er dette ekstra krevende. Nytt og økende næringsliv, norsk og internasjonalt, og effektene av dette på miljøet, skaper kunnskapsutfordringer i tillegg til de eksisterende. Dermed må forskningsinstitusjonene arbeide med flere og mer komplekse spørsmål enn tidligere. 

På grunn av økte mengder CO2, er økningen i temperaturen i atmosfæren i Arktisk omlag dobbelt så rask som det globale gjennomsnittet. Dette har velkjente regionale konsekvenser, som redusert isdekke og avsmelting av innlandsisen på Grønland. De regionale endringene slår også ut globalt:  når isen på Grønland smelter, stiger det globale havnivået. Når tundraen tiner, frigjøres store mengder metan - en ekstremt potent klimagass - og fyrer ytterligere opp under de globale klimaendringene. Og når isen i Polhavet reduseres, åpner det for nye seilingsruter for skipsfarten og påvirker globale handelsstrømmer.

For forskning og forvaltning innebærer dette at det ikke er tilstrekkelig å studere de regionale virkningene av klimaendringene. Vi må også forstå de globale implikasjonene av dette, for samfunn og næringsliv. Det er avgjørende at norske forskningsmiljøer er i front her. Det er gjennom kunnskap og forståelse av slike prosesser at norsk næringsliv og forvaltning kan sikre sin konkurransekraft i forhold til den økende internasjonale interessen for Arktis. 

På bakgrunn av disse utviklingstrekkene er det viktigere enn noen gang å opprettholde momentum i nordområdesatsingen. Fordi utfordringene vi står ovenfor er økende, må også forskningsinnsatsen økes dersom vi skal holde tritt med utviklingen. Dette vil i sin tur bidra til å styrke konkurransekraften både i forvaltning og næringsliv. Det vil også bidra til å sette den internasjonale dagsordenen for forskning og forvaltning, blant annet gjennom Arktisk råd.

Forskningsmiljøene har tatt utfordringen. Et landslag av forskningsinstitusjoner lanserer nå Arven etter Nansen, et omfattende nasjonalt forskningsprogram for utforskning av det nordlige Barentshavet og områdene lenger nord. Dette vil være en kunnskapsplattform for forvaltningen av disse områdene de neste tiårene. Et viktig aspekt ved Arven etter Nansen er også utdanning: prosjektet skal bidra med rekruttering av en ny generasjon forskere og sikre kompetent arbeidskraft til norsk marin forskning. 

Redusert isdekke og økt næringsaktivitet innebærer at områdene som skal utforskes og temaene som skal forstås, øker. Dette krever en betydelig styrking av forskningsinnsatsen i nord fremover. For de forvaltningsrettede forskningsinstitusjonene, som skal fremskaffe kunnskapsgrunnlaget for forvaltningen er utfordringene særlig store. Samtidig er også de fremtidige gevinstene betydelige: en bærekraftig bruk av våre arktiske områder, basert på en forvaltning og et kunnskapsgrunnlag som setter oss i førersetet for den internasjonale utviklingen i nord.