Nordområdene sett fra en gammel bygård i Oslo

På forhånd hadde jeg snirklet meg gjennom formiddagstrafikken i Oslo på jakt Arktis. Været var i og for seg mer polart enn de ustanselige regnskyllene som i ukesvis har truet med å drukne deler av våre egne nordområder, men ellers få om noen spor av Norge som en arktisk nasjon.

Blå, grønne og gule

Underveis vandret jeg forbi Stortinget hvor gule, blå og grønne statsrådskandidater for tida klekkes ut i et formidabelt tempo. Samtidig et oppslag i Aftenposten med ordførere fra nord som mener at det er viktigere å få flere nordlendinger inn i regjeringen, enn hvilket parti de tilhører.

Det er et fascinerende standpunkt som etterlyser det samme som jeg innledningsvis siterte den arktiske ambassadøren på. Faktisk kunnskap trumfer ofte politisk tilhørighet, og er avgjørende for en debatt om det som skjer i nord.

Derfor altså, og innerst og øverst i en gammel bygård i Oslo, en fullsatt sal foran et solid sammensatt panel av forskere, med en felles intensjon om å diskutere «Storpolitikk i Nord», med undertittelen «Norge mellom kalde fronter».

Fritt for navlelo

Jeg må ikke til Oslo for å finne denne type debatter, med den hjelper utvilsomt på den samlede nasjonale kompetansen om nord at debatten også foregår i en bygård i hovedstaden. På enkelte vis sågar befriende, fordi debatten da renskes for den lokale navlelo som ofte preger nordnorske meningsbærere. Standpunktene og resonnementene ender ofte opp som en omskrivning av postnummeret, samtidig som den kunnskapen som finnes utenfor landsdelen om vår egen landsdel ilegges elitistiske motiver.

Denne gangen var det Fridtjof Nansens Institutt (FNI) som hadde samlet en del av sin nordområdekompetanse til en bred debatt om internasjonale utfordringer i nord. Et par av forskerne har også posisjoner med Nordområdesenteret ved Nord Universitet, og bidrar på denne måten til å forsterke og utvide det tverrfaglige samarbeidet, uavhengig av geografi.

Storpolitikken i nord, som også Andreas Østhagen sa i debatten, er endret først og fremst fordi USA er dramatisk endret siden Donald Trump kom til makten. Det er nok å nevne den amerikanske aversjonen mot å trekke klima inn i den arktiske samtalen. At USA samtidig forlanger at sikkerhetspolitiske spørsmål løftes inn i det mest velfungerende samarbeidsorganet i nord, Arktisk Råd, er et annet symptom på endringer.

En ny situasjon

Disse utfordringene utløser i neste omgang et spørsmål om hvilke rolle Norge kan og skal spille i internasjonal politikk i nord. Vårt eget ønske om amerikanske styrker på norsk jord ble utviklet i ei tid hvor USA spilte en helt annen internasjonal rolle enn nå. En svært aggressiv amerikansk utenrikspolitikk, også i Arktis, får vi i dag med på kjøpet når vi velsigner et militært samarbeid på norsk jord.

For i neste omgang bestemmes vår handlefrihet i nord av forholdet til Russland, deretter av kinesiske interesser i Arktis, og til slutt av EU, hvor vi ikke sitter ved bordet, men likevel er sterkt involvert i.

Det var summen av disse aktørenes interesse i Arktis som sto i sentrum for debatten i en bygård som grenser til Youngstorget i Oslo.

Må skoleres på nytt

Gjennomgangstonen i enhver diskusjon om nordområdene er kunnskapsmangelen hos en del av aktørene. Andreas Raspotnik, som også deltok i diskusjonen, gjentok inntrykket av et EU som på den ene siden er lite opptatt av Arktis, men som likevel utformer en relativt aggressiv politikk overfor oss som bor i nord.’

- Europeiske politikere må skoleres gang på gang, sa Raspotnik.

Og det har han helt rett. Derfor er det en god ide å arbeide for å forsterke de samfunnsfaglige miljøene i nord. I samarbeid med nasjonale og internasjonale forskningsinstitusjoner vil det bety økt kunnskap om oss som bor her.

På samme måte som flere nordnorske statsråder, uansett parti, vil bidra til å heve kompetansenivået i regjeringen.