Nordlending på glatta

KOMMENTAR: Etter at jeg ble osloboer har jeg fått en sterkt følelse av at hele landet vil at jeg skal ha det bra, at jeg skal passe på meg selv, trives og at jeg skal være trygg – koste hva de koste vil. Det er på grensen til rørende, all den omsorgen som kastes over meg her i Oslo.

Nå i vinter, for eksempel, har opp til flere riksdekkende aviser advart oss om at det er farlig glatte veier i hovedstaden. Selv Aftenposten har viet deler av den eksklusive forsiden sin til nettopp dette formålet og varslet om at det er «SPEILGLATT» og «ekstremforhold i Oslos gater».

Selvfølgelig var jeg smertelig klar over at det var glatt ute, selv før jeg leste Aftenposten. Men det føltes godt å vite at over en halv million abonnenter over det ganske land fikk vite om de vanskelige forholdene vi lever under her.

Selv statskanalen har lagt ut gode tips til hvordan man skal falle på best mulig måte, hvis man nå er så uheldig å miste balansen på isete underlag.  Selv om vi osloboere ikke har monopol på tipsene fra NRK, kan jeg ikke unngå å tenke at det var oss de hadde i tankene da de pønsket ut denne saken på et tidlig redaksjonsmøte.

For å si det sånn: Da jeg bodde i Harstad var det så vidt min egen lokalavis viste omsorg for oss når isen tok midlertidig hevd på byen. Ikke at det har så mye å si, det er jo like glatt uavhengig om media skriver om det eller ikke. Men en ting er sikkert, aldri har NRK, Aftenposten eller Harstad Tidende stått klar for å intervjue meg om mine traumatiske opplevelser de gangene jeg har brukt to timer på å komme meg opp den 100 meter lange Harstadgårdsbakken.

Det er ikke bare isete veier vi blir beskyttet mot her nede. Fremskrittspartiets Siv Jensen og Anders Anundsen ser ut til å ha gjort det til sin livsoppgave å beskytte Oslos befolkning. De er til og med villige til å bryte menneskerettighetene for å få det til. Eller som Jensen ville sagt, de vil innføre en ny tolkning av menneskerettighetene for at vi skal være trygge. Jeg kan bare anta at det er med tanke på sikkerheten til oss som bor her at de vil sende mulla Krekar ut av landet  byen.

Nå er det åpenbart ingen enkel oppgave å få ham opp til Kyrksæterøra, men kjære Jensen og Anundsen: Vi vet at dere forsøker, og vi setter stor pris på den spesielle omsorgen dere viser for oss. Virkelig!

Selv om det har blitt ganske mange av oss nordlendinger her nede, blir vi spesielt satt pris på av de innfødte. Etter at jeg flyttet sørover blir jeg stadig oftere behandlet som en dyrebar merkevare, også i hverdagslige, mellommenneskelige situasjoner. Det slår ikke feil. Medstudenter, sjefer, butikkansatte, folk jeg møter på byen: Nesten samtlige synes Harstaddialekta mi er så fin at de i løpet av mer eller mindre kort tid forsøker å kopiere den. Hele tiden. Og med varierende hell, for å si det diplomatisk.  

Det er selvfølgelig ikke bare moro å være innflytta osloværing. Det hender jeg blir direkte irritert! Det er vanskelig å uttrykke sympati de gangene mamma forteller om strømbrudd og et mørklagt Harstad. Fortelles det om uvær og glatte veier, preller det bare av. -Hva så?, tenker jeg, - du har jo bosatt deg der oppe. Er hun sjalu for all oppmerksomheten vi får? Det hun forteller bekrefter jo bare alt vi vet om Nord-Norge. Det er jo ikke rart de ikke får Aftenposten-forside for hverdagslige fenomener.

All oppmerksomheten, omsorgen og sympatien har ført til at jeg nå er ganske bekymret for hvordan jeg skal klare å flytte hjem til Nord-Norge igjen. For det skal jeg jo, en gang.

Kommer jeg til å takle glatte veier, selv uten at nordmenn flest synes synd på meg? Vil jeg overleve hverdagen når ingen etterligner dialekten min? Hvordan kan jeg flytte tilbake til et sted som ikke topper avisnettsider daglig og er sentrum for den politiske dagsorden, etter så mange år i søkelyset?

Det kommer til å bli en hard overgang, spesielt når veiene i Harstad blir til is.