Noen må fortelle de finansielle spåkallene at de fleste har nok med hverdagen
Kommentar: Det er tida for spåkallene. Tida hvor økonomene pipler ut av sine finansinstitusjoner, som regnvann fra en pram som har strandet i fjæra. Ivrig doserer de svar funnet i krystallkula, men det eneste de har felles er at rådene spriker i alle retninger.
Mens en stadig økende andel av verdens befolkning sliter med hverdagen, finnes det alltid noen eksperter som kan forklare oss hva som kommer til å skje den neste uka, de neste månedene og det neste året. Fra en godt betalt posisjon bak meglerbordene, inne i bankpallassene eller i eiendomsselskapene, strør de ustoppelig om seg med analyser.
Snurrer lykkehjulet
Daglig serverer de oss sine svar på utviklingen i boligmarkedet og aksjemarkedet, før de gyver løs på analyser av kronekurs og rentebevegelser, for så å avslutte med noen velvalgte knyttneveslag mot oljemarkedet.
Skjønt avslutte. De gjør jo ikke det, for det finnes alltid en journalist på jakt etter oraklene som til enhver tid sitter klar med sine anbefalinger, uansett hvilke prognoser som etterspørres.
Og dagen etter sågar et helt annet svar.
Eller en helt annen sosialøkonom eller samfunnsøkonom som har snurret et lykkehjul, som denne fredagen stopper på fallende boligpriser, mens de samme boligene uka før var ei såkalt sikker havn, som det heter på pengespråket. I alle fall for de som hadde hus.
Kaia løsnet fra båten
Kaia må med andre ord ha løsnet fra båten, og i stedet oppfører seg som et sjørøverskip på jakt etter boligeiernes sparepenger plassert i et nødvendig husvære.
Det er gjerne de samme fagfolkene som før renta stupte, anbefalte oss å binde lånerenta, for billigere enn nå kunne det ikke bli.
Jo, det kunne det, viste det seg.
Kaia må med andre ord ha løsnet fra båten
Aksjemarkedet, hevder noen, er arenaen for å gjøre de store kuppene, mens det et par dager seinere ser ut som ei slagmark der aksjene tidligere ynglet.
Og mens dette skrives stiger børsene igjen, i alle fall noen små promiller på andre siden av Atlanterhavet, fordi Donald Trump igjen har luftet twitterkontoen sin i smittefrie, ansvarsfrie og digitale miljøer.
Krig gir et lite håp
Han har gitt militæret ordre om å skyte mot iranske skip, og dermed tent et aldri så beskjedent lite håp på handlebordet til analytikerne. En krig kan komme godt med, særlig når krigen spisses mot en oljeproduserende nasjon.
Trumps twitterkonto henger som et portrettmaleri rundt på PC-ene til spåkallene. De er stort sett menn. Menn som klamrer seg til presidentens budskap som om budskapene hadde noen særlig annen verdi enn å tydeliggjøre bildet av en politiker som har sitt eget speilbilde som helten i sitt liv.
Utenfor de vidåpne dørene til spåkallene kjemper barnefamilier, bedriftsledere, lønnsmottakere og alle andre med å sy sammen et liv i karantene, et liv i arbeidsledighet eller permisjon. De kjemper for å berge butikken eller restauranten, huset, fjellstua eller skiheisen, og har knapt noe valg verken når det gjelder aksjefond eller lånerente.
Så kan ikke spåkallene for ei stakket stund skru av lyset i spåkula? Innrømme at de akkurat nå ikke har peiling? At det er umulig å si noe fornuftig om en pandemi ingen kjenner utgangen på?
De bare pøser på
I stedet for å pøse på som om vi alle plutselig var invitert på seminar hos den nye oljefondsjefen, Nicolai Tangen.
Eller de kunne fortelle oss at talestrømmen skjuler en underliggende frykt for egen posisjon.
For aksjemeglerne handler det om at den risikofrie provisjon forsvinner dersom en annen synser klarer å overbevise oss om at det er bedre å kjøpe bolig enn aksjer akkurat nå.
For eiendomsmeglerne er situasjonen motsatt, og derfor handler det om å holde optimismens opp i deres marked, ikke jage sine kunder over i et annet marked.
Slik bankene ville tape penger dersom vi sluttet å låne og i stedet tok ut sparepengene for å pusse opp leiligheter eller kjøpe nye båter.
De pøser på som om vi alle var invitert på seminar hos Nicolai Tangen
Det er en runddans, hvor spåkallene spår for sin syke mor, om man kan si det sånn.
Ikke det at jeg ikke ønsker meg økonomer som kan si noe substansielt, noe varig om de økonomiske utsiktene for land og verden. Men de finnes ikke. Ikke nå.
De fantes ikke under finanskrisa i 2008, og de finnes ikke når de politiske og økonomiske konsekvensene av pandemien sniker seg rundt i livene våre. For de fleste av oss er det akkurat nå knapt en tenkbar tanke å skulle kaste seg ut i en spekulasjonsøkonomi, basert på rådene som spruter mot oss i alle kanaler.
En trøst fra Trump
Det finnes ei framtid der fremme, men før det både en strømleverandør og et forsikringsselskap som skal ha sine penger.
Og sluttsummen på regninga er selvforklarende, i tillegg til upåvirket både av pandemi og krystallkuler.
De som, sikkert med god grunn, vil innvende at også vi i pressen mener for mye om ting vi ikke har greie på, vil for øvrig finne støttende ord i en av Donald Trumps alle siste twittermeldinger:
- It is amazing that I became President of the United States with such a totally corrupt and dishonest Lamestream Media going after me all day, and all night. Either I’m really good, far better than the Fake News wants to admit, or they don’t have nearly the power as once thought!
God helg.