Svalbardmeldingen: Nødrop fra Longyearbyen til Regjeringen: – Bestem dere for hva dere vil med Svalbard!

Read in English

Lytt til erfarne fjellfolk, het det i en av de gamle fjellvettreglene. En regel som tydeligvis ikke lengre gjelder norske myndigheters fremferd på Svalbard heller.

– Det ene vedtaket slår det andre i hjel, sier leder i Longyearbyen lokalstyre, Terje Aunevik (V).

Svalbardsamfunnet som vi kjenner det i dag, med universitet, skole, barnehage, uteliv og butikker – et familiesamfunn – er kun 30 år ungt.

Inntil 1992 var Longyearbyen en companytown. Et mannsdominert gruvesamfunn hvor folk dro for å tjene penger.

Ny stortingsmelding

Siden da har Regjeringen lagt fram stortingsmeldinger om Svalbard med rundt ti års mellomrom, for å legge føringer for utvikling av øya.

Den forrige stortingsmeldingen om Svalbard ble lagt fram i 2016, og fokuserte blant annet på nye arbeidsplasser.

Men allerede nå i år ligger en ny klar for å dekke opp for den nye og spente sikkerhetspolitiske situasjonen. Den ble ferdigstilt samme dag som Svalbarddagen ble arrangert i Oslo for andre gang torsdag av Svalbard næringsforening, Visit Svalbard og Svalbard reiselivsråd.

Natos ytterpunkt

Svalbard er Natos nordligste punkt mot en svært aggressiv nabo, og norske myndigheter har sagt tydelig i fra at de ønsker en sterk, norsk bosetting på Svalbard. Det skal ikke være noen tvil om norsk suverenitet.

Men innbyggerne på ishavsøya fortviler. Utfordringene står i kø, og skal i stor grad være forårsaket av norske myndigheter.

Norges siste kullgruve legges ned for godt til neste år, og 100 arbeidsplasser forsvinner. Forskjellene blant folk øker, og det finnes ikke nok boliger. Og mange av boligene er i dårlig forfatning.

Til tross for regjeringens gjentatte budskap om norsk bosetting på Svalbard, kjenner en del av innbyggerne seg direkte uønsket.

Teppebombet

Svalbard hadde ikke rukket å reise seg etter pandemien, før Solberg-regjeringen teppebombet det lille samfunnet med nye forskrifter og vedtak, med korte høringsfrister.

Disse kom som perler på en snor vinteren 2021:

• Ny forskrift om sikkerhet i felt mv. på Svalbard og forslag til ny forskrift om pakkereiselovens anvendelse på Svalbard.
• Endringer i svalbardmiljøloven og tilhørende forskrifter.
• Endring av valgbarhetsregler for valg til Longyearbyen lokalstyre.
• Nye forskrifter om barnehagedrift, grunnskole og videregående opplæring i Longyearbyen.

Ikke hørt

Næringslivsaktører svarte på høringene så godt de rakk og leverte det de mener er «gode og grundige høringssvar».

– Likevel ble vi ikke hørt, sier Renate Pedersen i Basecamp Explorer Spitsbergen.

– Reiselivet har naturen som viktigste infrastruktur. Vi trenger naturen og vil ta vare på den. At vi ikke blir lyttet til rundt den massive planlagte miljøreguleringen, er frustrerende. Vi ønsker gode løsninger, men ender med noe som er verre for folk og natur når vi ikke blir lytta til, sier Pedersen.

Små, viktige endringer

Et eksempel er at det nå er ulovlig å nærme seg isbjørn mindre enn 500 meter, til tross for at isbjørnen er allerede godt vernet. Det foreslås også en tilbaketrekningsplikt for dem som befinner seg innenfor nærehetsgrensa.

Men det hender at isbjørner nærmer seg skip som ligger i havn og snøskutergrupper som har parkert på tur.

– Er det da bedre for isbjørnen å fyre opp maskiner for å komme seg unna slik at man ikke bryter loven? Eller er det bedre å bokstavelig talt sitte stille i båten til dyret trekker seg tilbake selv? spør direktør i NHO reiseliv, Kristin Devold.

Bevisste valg

Direktøren for Næringslivets hovedorganisasjon (NHO) Ole Erik Almlid, er enig når regjeringen vektlegger at det er viktig å sikre at Svalbard er et levedyktig samfunn. Neste steg må være et velfungerende næringsliv.

– Vi skal ikke teppelegge Svalbard med næringer, men vi skal være bevisste på hva vi ønsker. Svalbardmeldingen må dekke dette og den typiske silotenkingen i norsk samfunn må settes til side. Svalbardsamfunnet merker godt at motsetninger settes opp mot hverandre, bemerker Almlid.

– Ja, det er viktig med vern, men det ene kan ikke settes opp mot det andre.

Ikke forstått

Reiselivsdirektør Devold setter spørsmålstegn ved om de som skriver Svalbardmeldingen faktisk har forstått hvor vanskelig og skjørt det er å drive næringsliv på Svalbard.

– Vi må få ei melding som gjøre det mulig å ha et aktivt næringsliv på Svalbard. Ellers er suvereniteten faktisk i fare, da det skapes åpninger for andre til å etablere seg. Vi må ikke være naive! Det har aldri vært så viktig å sikre norske arbeidsplasser på Svalbard som nå, sier Devold.

Borghild Yttredal sitter i Svalbard næringsforening og driver apotek i Longyearbyen.

Hun forventer at Svalbardmeldinga tar opp hva som skal være lov på Svalbard.

– Innbyggerne vil ta del i opplevelsene. Får du ikke lov til noe som helst, kommer bolysten til å falle drastisk, bemerker Kristin Devold.

Hun forventer også at meldingen i klartekst vil si noe om at norsk suverenitet handler om norske arbeidsplasser.

– Det må ikke være tvil, mener Devold, og sier at reiselivet på Svalbard ønsker seriøs drift, men risikerer at regelverket blir så rigid at det ikke blir mulig å drifte.

Tynnslitt tillit

For Borghild Yttredal i Svalbard næringsforening, har det blitt nesten umulig å forholde seg til alle endringene fra diverse departementer og direktorat. Hun driver apotek i Longyearbyen og er i ferd med å miste all tillit til at regjeringen faktisk ønsker henne der.

Klimaet mellom næringsaktører på Svalbard og norske myndigheter, er dårlig. Tilliten er tynnslitt.

– Vi må bygge tillit, ha god kommunikasjon og mer åpenhet rundt prosessene. Akkurat nå er det som å kjøre bil i blinde. Vi kjenner ikke den overordna planen for næringslivet og jeg vet ikke hva jeg skal forholde meg til, sier Yttredal.

Slik det har vært den siste tiden, vet hun ikke om næringslivet i det hele tatt er ønsket i Longyearbyen.

– Men politikerne og staten har muligheten til å gi oss forutsigbarhet. Håpet er at hjelpen kommer i Svalbardmeldingen. Jeg må ha trua på det.

Etterlyser politisk ansvar

Leder i NHO Arktis, Sigrid Ina Simonsen, stiller seg svært kritisk til planene og vedtakene om Svalbard, som kommer fra ulike departementer og hold, og som «slår hverandre i hjel».

– Nå er det høringer, miljøvedtak og regelendringer som det er vanskelig å forstå. Det gjør det vanskelig å svare på høringene og forstå hva som er målene med vedtakene. Denne klarheten etterlyser vi i Svalbardmeldingen. Og vi etterlyser politisk ansvar som viser hvor disse forslagene egentlig kommer fra. Næringslivet på Svalbard kan ikke ta imot alle disse meldingene.

Simonsen sier at norske myndigheter ikke fullt ut forstår kaoset de har kastet Svalbard-samfunnet ut i.

– Vi må faktisk dra til Oslo for at de skal lytte på eget språk. Det er ikke bare å sette i gang en rehabiliteringsprosess i Longyearbyen. Rammevilkårene på Svalbard er ikke det samme som andre steder. Skal vi opprettholde et samfunn, må det investeres og tas politiske avgjørelser. Dette blir ikke forstått av politikerne, sier Simonsen.

Gode rammevilkår

Frank Jakobsen jobber for Leonhard Nilsen & Sønner AS (LNS) Spitsbergen, og sier at næringslivet er et verktøy for staten for å opprettholde et sterkt og bærekraftig samfunn på øya.

– Men vi trenger gode rammevilkår og vi har forhåpninger om at Svalbardmeldingen tar opp dette.

Også LNS trenger boliger til sine ansatte med familier. Og det er allerede dyrt å bo i Longyearbyen.

– Staten har store vyer for Svalbard, men vi klarer ikke dette alene. Vi er godt besøkt av byråkrater og andre sentrale politikere. De elsker å komme til Svalbard! Da får vi komme med innspill, som jeg inderlig håper blir tatt til følge! Vi må legge til rette for at folk ønsker å bo hos oss, avslutter Jakobsen.

Hva Svalbard trenger

Så hva trenger det lokale næringslivet for å lykkes på Svalbard, slik regjeringen sier at de ønsker?

– Nok og gode boliger, sier Peter Broch i Store norske boliger.

Ole Kokvik i Kongsberg Satellite Services (KSAT).

Han har bare bodd på Svalbard i fem måneder, og det ble tidlig tydelig at eiendomsmassen ikke holder siden den ble bygd for en gruveby med kortere levetid, herjet av klimaendringer.

Viktig for beredskapen

– Sikker og stabil energiproduksjon, havn, boliger og fiberkabel, påpeker Ole Kokvik i Kongsberg Satellite Services (KSAT).

KSAT har vært på øya siden 1997, og vil gjerne bli lengre.

– Vi vil utvikle oss og har søkt om mer areal for å utvikle tjenester. Vi trenger flere folk, men har ikke nok boliger, sier Kokvik.

Det planlegges nå ny sjøfiberkabel fra det norske fastlandet, noe som er ekstremt viktig for beredskapen på Svalbard, ifølge Kokvik.

– Det vi leverer til fastlandet er viktig for den nasjonale beredskapen. Men nå ender vi opp med den totale regninga for kabelen, og det legges til slutt på lokalbefolkningen. Vi trenger en global infrastruktur som 2600 mennesker ikke må ta regninga for, sier Kokstad.

Flere boliger

– Energi og fiber før boliger, sier Terje Aunevik i Longyearbyen lokalstyre.

For ham er det tydelig at det lokale næringslivet også må dekke opp beredskap når Gruve 7 legges ned.

– Boliger, sier Renate Larsen i Basecamp.

– For der står det private reiselivet sist i køen.

– Boliger! stemmer Frank Jakobsen i LNS i.

– Vi har 25 ansatte og har med et nødskrik nok boliger til egne ansatte. Det kommer boliger på det åpne markedet, men der virker det som om staten har en agenda om å kjøpe opp selv. Det gjør det vanskelig for oss å ansette flere, sier Jakobsen.

Forutsigbarhet

Ole Kokstad i KSAT håper Svalbardmeldinga er tydelig på hva Norge vil med Svalbard.

– Når man driver tjenestene KSAT driver trenger vi forutsigbarhet. Vi trenger å vite hva vi har å forholde oss til de neste fire til ti årene.

Lokalstyreleder og venstrepolitiker Aunevik er egentlig litt overrasket over hvor lite lydhøre regjeringen har vært i hørings- og innspillsperioden.

Renate Larsen i Basecamp Explorer Spitsbergen.

– Reiselivet på Svalbard er Norges - om ikke verdens beste - reiseliv. Ja, det må reguleres, men på rett måte. Det overrasket meg at de var så lite lydhøre for innspill. Bare det at de snur allemannsretten og innskrenker friheten, det skal de være litt forsiktige med, tror politikeren.

Likevel har han fremdeles tillit til at det skal gå bra til slutt.

Mest prekært

Stortingspolitiker og snart Norges nye ambassadør i Washington, Anniken Huitfeldt (Ap) deltok på deler av debatten. Hun stiller seg bak behovet for en god energiløsning og flere boliger.

– Boligsituasjonen er det mest prekære på Svalbard. Og fokuset på sikkerhetspolitikk har endret seg. Svalbard er Nato i nord. At det er i norsk interesse å sikre norsk bosetting er klart. Og staten må spille en aktiv rolle, også innen boliger, sier Huitfeldt.

Hun mener at lover og regler på Svalbard kan trenge egne tilpasninger.

– Vi må legge til rette for at forskrifter er hensiktsmessige for Svalbard. Spesielt om vi ønsker folk der.

Ikke distriktspolitikk

Huitfeldt tror fremdeles at Stortinget har tillit til at folk som bor der vet hva de driver med.

– Lokalt næringsliv vet best, men Svalbard er ikke distriktspolitikk. Det er nasjonalpolitikk, sier Huitfeldt.

Hun forstår at tilliten til politikerne er svekket, men mener det er for tidlig å kaste alle politikere på båten.

– Mange ganger finner politikere utilstrekkelige løsninger for de som bor der, men er det noe vi trenger nå er det gjensidig tillit og dialog, mener Ap-politikeren.

Uvitenhet

Bengt Rune Strifeldt er stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet i Finnmark, og mener det er uheldig at utlendinger på Svalbard ble fratatt stemmeretten.

Det vitner om uvitenhet, mener politikeren.

– Det er viktig med dialog rundt nytt miljøregelverk. Men vi må også lytte. Og det nye miljøregelverket viser at vi ikke har det. Det samme gjelder meldinga. Vi risikerer at myndighetene ikke har lytta til de med skoa på, sier Strifeldt.

– Du må heller ta de som bryter loven og ikke stramme inn for de som holder seg innenfor.

Nå håper han at stortingsmeldingen vil vise at politikerne har lyttet til Svalbard-samfunnet og at silotankegangen og departementer med forskjellige agendaer er historie.

– Regelverket gjør det vanskelig å ikke bryte loven. Vi må se bredere på svalbardpolitikken, avslutter Strifeldt.