Naturrestaureringen av Sveagruva på Svalbard har gitt plass på eksklusiv verdensliste

Den internasjonale organisasjonen for geovitenskap (IUGS) lanserte nylig en liste over 100 geologiske landemerker av global betydning. 

Med på denne er fjorder og isbreer i Hornsund og Van Mijenfjorden på Svalbard. Samlet omtales disse stedene som «et utstillingsvindu for landformer i polare omgivelser». 

Naturrestaureringen av Sveagruva innerst i Van Mijenfjorden bidro vesentlig til at området kvalifiserte til å bli blant de særlig utvalgte geostedene, ifølge Norsk institutt for naturforskning (NINA).  

– Dette viser at store restaureringsprosjekter er viktig for å sikre og bevare verdensarven, sier Dagmar Hagen, seniorforsker i NINA.

Sveagruva var et industrisamfunn med kraftstasjon, kai, flyplass, veier og bygg for å huse opptil 300 arbeidere. I 2017 vedtok Stortinget at gruva skulle avvikles, og at området skulle tilbakeføres til sin naturlige tilstand. 

I fjor høst ble Norges hittil største naturrestaureringsprosjekt ferdigstilt: Bare noen få gjenværende kulturminner tilsier at det har vært nær 100 års kullproduksjon i Svea. 

Det statseide gruveselskapet Store Norske var ansvarlig for prosjektet, og NINA bidro med faglig rådgivning. 

Reell forskjell 

Bresystemet i Van Mijenfjorden er formet av periodevis hurtige brefremstøt, forteller Lars Erikstad, seniorforsker i NINA.  

For rundt 600 år siden rykket Paulabreen fram og krysset hele Van Mijenfjorden. Det ble dannet et stort sammenhengende morenesystem langs brefronten, og det oppsto en stor bredemt sjø. 

Morene er en landform kjennetegnet ved striper, hauger og rygger av usortert løsmateriale i eller på en isbre. Den dannes ved at isbreer river med seg stein, sand, silt og leire fra underlaget, og i tillegg får skredmasser fra fjellsidene. 

Sveagruvas infrastruktur lå slik til at det dominerte en viktig del av nevnte morenesystem, som nå har begynt å få tilbake sine store naturkvaliteter.

– Allerede nå ser vi hvordan naturen tar Svea tilbake når skred og steinsprang tar tak i dalsidene, og strandprosessene visker ut de siste sporene av veier og infrastruktur, sier Erikstad.

– Det er inspirerende å se at restaureringa har bidratt til den totale kvaliteten av området, og er med på å løfte verdensarven. Dette kan overføres til andre områder og viser at naturrestaurering virkelig kan gjøre en forskjell, framholder Hagen.