Kommentar Med et langt gjesp meldte NHO seg ut av nordområdedebatten

Oppsiktsvekkende i seg selv, men ganske særlig fordi Erik Almlid har vært bekymret for befolkningsutviklingen i nord, og samtidig opptatt av at Nord-Norge ikke blir sett av resten av landet. I hans eget manifest handler det ikke om en landsdel som er oversett men usynliggjort.

Det er politisk valg.

NHO kunne løftet debatten

NHO setter sin lit til bruk av generelle virkemidler, og ser åpenbart ingen grunn til å bidra i debatten fram mot regjeringens stortingsmelding om nordområdene. Den kommer i november, og sammen med Arbeiderpartiets nylige framlagte forslag til en politikk for politikkområde, brygger det opp til en spennende debatt om framtida i nord. Når både regjeringen og det største opposisjonspartiet fortsatt mener vi trenger en egen nordområdepolitikk, er begrunnelsen en blanding av økonomi og sikkerhetspolitikk.

Stortingsmeldingen kommer til å være gjennomsyret av næringspolitikk, slik også forslag fra Arbeiderpartiet er.

Med utgangspunkt i sine medlemsbedrifter i nord kunne NHO tilført debatten viktige poeng. Men NHO vil ikke delta i den debatten.

På det generelle plan er NHOs forsøk på å tegne veikart for næringslivet møtt med kritikk, ikke minst fra AP, som mener NHO har lagt fram et partipolitisk manifest. Det er på mange måter riktig, men ikke av de grunner Arbeiderpartiet peker på. AP reagerer særlig på kutt i skatt og offentlig sektor til fordel for privat sektor.

Det er riktig at debatten om formuesskatt til en viss grad følger partipolitisk skillelinjer. Det gjør derimot ikke diskusjonen om privat kontra offentlig sektor. Dersom AP kommer til makten må også det de ta inn over seg at de offentlige budsjettene har lengre levetid enn en stortingsperiode, og krever økte inntekter fra privat sektor. Slik det er nå spiser vi av neste generasjons velferdsgoder.

Ligner et partiprogram

NHOs veikart ligner på et partiprogram, fordi det flommer av uforpliktende formuleringer.

Den delen av dokumentet som peker på løsninger, har forelsket seg i tannløse ord av typen stimulere (19 ganger), utvikle (76 ganger), aktiv (54 ganger) og bør (62 ganger).

Jeg tror ikke på trylleformularer, selv ikke når de framsettes av en mektig organisasjon som NHO. Det vil være bred politisk tilslutning til mange av de overordnede målsettingene i dokumentet. Det er virkemidlene som er så vanskelig å få tak i.

Og da blir hele manifestet ganske så kjedelig i lengden, ikke minst fordi de fremsettes av en organisasjon som ikke stiller til valg, og som derfor burde være tøffere i klypa. Slik dokumentet nå foreligger inviterer det knapt nok til debatt.

Utvikles, stimuleres og aktiveres

De fleste vil være enig i at det meste «bør utvikles, stimuleres og aktiveres».

Derfor ligger det heller ingen løsninger på de akutte utfordringene Nord-Norge står overfor i dokumentet. Det haster med å stoppe utflyttingen, det haster med å styrke infrastrukturen og utdanningssektoren i nord, men NHO har all verdens tid.

Så skal det sies at NHO likevel gjorde et ganske mislykket forsøk på å dempe inntrykket av at organisasjonen stod uten en egen nordområdepolitikk. Forleden arrangerte de en debatt i Alta under den famøse overskrifta «Veikart for Arktis». De som gadd å se på dette Facebook-overførte arrangementet, vi var ikke mange, kan knapt ha skjønt at dette handlet om nordområdene.

Det hadde heller ikke de to innflydde paneldeltakerne, NHOs Anne-Cecilie Kaltenborn og distrikts- digitaliseringsminister Linda Hofstad Helleland. I den grad de måtte ha en mening om hvordan nordområdene skal bidra til å styrke den nasjonale økonomien, så holdt de det for seg selv.

De kunne like gjerne holdt seg hjemme.