Med Disney og prinser gjennom Arktis

Året var 1899.  Skuta het Princesse Alice II. I Raudfjorden, nordvest på Spitsbergen, ble hun rent på land av en ekte fyrste, Albert I av Monaco. For egen dampmaskin, fyrt med kull fra Svalbard, tok skuta seg tilbake til Tromsø hvor den ble reparert. Mandag i denne uka var skipperens tippoldebarn, HSH Prince Albert II av Monaco, tilbake i Tromsø for å advare mot nettopp industrialisering av Arktis.

Tromsø: Fyrst Albert den andre var en av hovedattraksjon på konferansen Arctic Frontiers som ble offisielt åpnet mandag. Og han er stolt av sitt opphav. Men som en slags kontrast til fyrstens budskap, var hans tippoldefar en pioner i industrialiseringen av Arktis.
Kullet som fyrte dampmaskinen ombord i Princesse Alice II var det første som noen gang var solgt fra Svalbard. Og det som ikke gikk med under overfarten ble solgt på kaia i Tromsø.

Før den tid var det fangstfolk som landet sin rikdom på fastlandet, men med fyrsten av Monaco var det plutelig åpnet ei handelsrute også for industrielle produkter. En handel som for lengst har feiret hundreårsjubileum, men som akkurat nå lider under fallende råvarepriser.
 
Faller gjør også interessen for industriell aktivitet i nord, skal vi tro prinsen fra det knøttlille fyrstedømmet Monaco, en mann med stor kjærlighet til det gigantiske Arktis.

Kanskje var det derfor han ble møtt med det som mest av alt minnet om ett minutts stillhet da han 18 minutter for seint ankom konferansen?

Han kan for alt jeg vet ha sluppet opp for drivstoff på vei fra hotellet til det største auditoriet på Universitetet i Tromsø, hvor 1400 delegater, i følge arrangørene, ventet utålmodige på å komme i gang. De fleste av dem med helt andre planer enn å bygge museum i nord.

Hjemme i Monaco har fyrsten de siste dager kunnet observere hvordan den norske investoren og milliardæren Arne Fredly har lagt 300 hundre millioner kroner på bordet for ei blokkleilighet – riktignok med havutsikt. I nord ville ei slik investering ha gitt både industri og moderne fiskeindustri. Arne Fredly mener åpenbart at avkastningen på kasino og eiendom i Monaco er både høyere og mindre risikoutsatt enn for eksempel oljeboring i nord.
 
Og det kan han saktens ha rett i. For selv om ingen av de prominente delegatene som leverte sine åpningstaler på Arctic Frontiers åpningsdag nevnte det, er det i dag mindre gull og grønne skoger i nord, enn da den offisielle norske nordområdepolitikken ble erklært åpnet for et snaut tiår siden. 

Utenriksminister Børge Brende kom nærmest med en kongelig korreksjon da han mildt gikk i strupen på fyrsten under sitt foredrag. Utenriksministeren minnet om at det bor mennesker i Arktis, og at menneskene trenger både økonomi og økonomisk vekst for å fortsette sin næringsvirksomhet. Om dette snakket Brende seg varm, helt til strømmen gikk og dermed tok lyden ut av de velformulerte utfallene mot de som tror at nordområdene utelukkende ligger der av hensyn til internasjonale verneinteresser.
Oppsummeringen måtte han derfor ta med utestemme, og den handlet naturlig nok om at når Arktis blir mer tilgjengelig, så kan det produseres mer energi.
-  Men det må gjøres bærekraftig.
 
Fyrstedømmet Monaco er ikke større enn at det får plass på en norsk utenriksministers huskelapp. Likevel har fyrst Albert I av Monaco fått land oppkalt etter seg langs Spitsbergens nordlige Østkyst. Børge Brende, som var miljøvernminister da miljøloven ble innført på Svalbard, har ikke fått oppkalt noe etter seg på øyriket. Til gjengjeld er han selv oppkalt etter en nasjonapark, uten at det legger noen demper på hans ønske om vekst i den mest folkerike delen av Arktis, Nord-Norge.

-  Det er her veksten kommer, og nordlendingene ser ikke lenger mot sør for å finne løsninger. Det er vi i sør som ser nordover, sa Børge Brende.
Om hvordan utviklingen skal være i nord, ville også sametingspresident Aili Keskitalo, være med på å bestemme.

 -  I want to be a part of it, sa Keskitalo. Hun siterte Frank Sinatra mens hun så utenriksministeren dypt inn i øynene og minnet ham om at siste gang de møttes var i New York.

-  It is up to you, la hun til, og siterte fortsatt Frank Sinatra. Ikke opp til New York, men til norske politikere.
Dermed var det etter hvert duket for et ekte amerikansk innslag, for på scenen stod plutselig admiral Robert Papp, den amerikanske spesialutsendingen for Arktis. USA overtar om ikke lenge formannskapet i Arktisk Råd. Derfor har Papp avviklet sin pensjonstilværelse. Han reiser heller ikke sjøveien, men farter nesten i utenriksministertempo mellom de arktiske stater.

Salen holdt pusten da han kastet det ferdigskrevne manuskriptet, og i stedet begynte å snakke om Disney-filmer.
På vei fra flyplassen inn til hotellet i Tromsø hadde drosjesjåførene kjørt ham innom avslutningen av Tromsø Internasjonale filmfestival. Den foregikk på torget med visning av Disneyfilmen Frost. En idyllisk, animert, og da snakker vi tegnefilmanimert, framstilling av livet i nord.

-  Filmen har dessverre skapt et bilde av Arktis som et norsk kongerike som er fullstendig perfekt, sa Papp, og de på første benk begynte igjen å puste. Frykten for at admiralen betraktet Arktis som et slags Disney-land fortok seg.

-  Men slik er det jo ikke, la han til.

-  Men vi kan jo håpe på optimisme og happy ending, avsluttet han den lille eventyrstunden, og alvoret var gjenopprettet.

 
Konfliktfri sone

Stort mer ble det heller ikke sagt om mulige konfliktflater i nordområdene under den politiske delen av Arctic Frontiers. På mange måter var det som om tida hadde stått stille det året som hadde gått siden sist norske og internasjonale politikere reiste i kjølvannet til tippoldefar Albert og havnet i Tromsø.
Vekstanslaget Børge Brende bruker for nordområdene er fortsatt på mellom seks og sju prosent.

I mellomtida har konflikten rundt Ukraina og de påfølgende sanksjonene mot Russland ganske dramatisk endret de strategiske og økonomiske forutsetningene i nord. Fortsatt er Russland regnet som en av de absolutte driverne i utviklingen, men hvordan endringene vil påvirke satsingen i nord, ble aldri noe tema i de politiske innslagene.
 
Heller ikke da statsminister Erna Solberg møtte den finske statsministeren Aleksander Stubb og Sveriges strategiske minister, Kristina Persson ble det spesielt interessant. Bakteppet var en rapport om økonomisk samhandling og vekst i Skandinavia. Russland er selvfølgelig ikke en del av Skandinavia, men knapt noe utfordrer den skandinaviske modellen sterkere enn den politiske og økonomiske situasjonen i Russland. Russland ble likevel ikke nevnt.
 
Den siste tids dramatiske endring i råvareprisene ble også lagt til side når bildet av nord skulle tegnes. På Grønland knekkes gruveindustrien som fyrstikker under åket av et marked som ikke lenger vil betale. På Svalbard griper situasjonen i Store Norske inn i norsk geopolitikk på en både kostbar og brutal måte. Siste års underskudd er på en drøy halv milliard kroner, og lånebehovet som skal til for å holde gruveinngangen på gløtt de neste årene, er på nesten like mye.
 
Oljeprisen er på et helt annet og mye lavere nivå enn ved siste politikertreff i Tromsø, uten at det satte nevneverdige spor i de mest optimistiske manuskriptene.

Over hele verden flyttes de geopolitiske rådgiverne og ekspertene ut av fredelige områder, som her nord, i retning av terrorens slagmark lenger sør. Derfor har også terrorregimene som rykker stadig nærmere betydning for utviklingen i nord.

Utenriksminister Børge Brende avsluttet sin tale på Arctic Frontiers med å fortelle om bildet av Fritjof Nansen som henger på hans kontor. En inspirasjonskilde i en politisk hverdag, fortalte Brende.
Selv en norsk utenriksminister har begrenset innflytelse på klima, oljepriser, synkende mineralpriser og, så lenge vi følger EUs sanksjonslinje, også forholdet til Russland. Optimismen er likevel stor på vegne av en landsdel som i framtida er utpekt som en vekstfaktor i nasjonal økonomi.

Om kort tid arrangeres en ny nordområdekonferanse i Kirkenes. Her er fokus mer rettet mot industrien. Deretter følger High North Dialogue i Bodø, hvor temaet er Business and Security.
Det er med andre ord store muligheter for at alvoret synker inn, eller for å minne om nevnte Fritjof Nansens mulige budskap fra veggen i utenriksdepartementet.

- Hva hjelper det å galoppere - hvis det går i den gale retningen?