Med asfalt skal landet bygges

Jeg innrømmer det gjerne – i mi tid i politikken var ikke jeg den som snakka oftest og mest engasjert om samferdsel. Jeg holdt meg til mennesker, jeg. Infrastruktur er sjølsagt viktig for at naturressurser skal kunne utnyttes, men min kjepphest har vært at folks kunnskap og kompetanse er det viktigste. Når finansminister Kristin Halvorsen avviste alle forslag om å dele statens finanser i drift og investering med ”hvorfor er veger så mye viktigere for framtidas næringsliv enn utdanninga til ungene våre?” så støtta jeg henne fullt ut.

Men innerst inne så har jeg alltid vært svak for asfalt.

"Bare den som har vokst opp langs en grusveg, skjønner hva det betyr å få asfalt", sa fylkesråd for samferdsel Tove Mette Bjørkmo da hun åpna over 10 kilometer med asfaltert fylkesveg i Bø forleden. Der ligger nok hunden begravet.

Jeg har vokst opp ved en 5,5 kilometer lang grusveg. Jeg har sykla hull-i-hull, jeg har øvelseskjørt i sikk-sakk. Jeg har sett vegen bli klargjort for asfaltering – helt til andre vegprosjekter i siste liten stakk av med de siste asfaltkronene på det årets budsjett.

Mor mi, optimisten, har lagt ned atskillige timer politisk arbeid for asfalt til Nyjord. Far min, pessimisten, ja, du skjønner tegninga: "Ikkje i mi tid". Han har hatt god grunn til å være pessimistisk. Bø har kronglete veger. Et gedigent åttetall med titalls avstikkere gjør at fylkesvegene i Bø lenge har vært en kvit flekk på fylkeskommunens asfaltkart.

Men i 2014 blei det asfalt. På åpningsfesten for asfalten forleden takka den samme far min arbeidsfolket for godt utført arbeid med følgende historie: 

På slutten av 1800-tallet stifta grunneierne Bø Jaktforening, og de bygde ei jakthytte på Langmoa. Hytta og retten til jakt og innlandsfiske blei deretter leid ut på åremål til engelske storfolk (lorder og slike, ja, nettopp – derav lakselord). Ved å opptre i fellesskap, kunne grunneierne verne om jakt- og fiskeressursene. For 1000 kroner året blei rettighetene leid ut til Mr. Logan. (Funfact: Han døde senere i Boer-krigen, og Sir Bennett overtok rettighetene og jakthytta. Han var medlem av parlamentet for det konservative partiet, og skreiv historia om si tid i Bø i tidsskriftet "The Listener".)

I perioden 1896-1912 fikk jaktforeninga til sammen 16807,35 kroner for utleie av jakt- og fiskerettighetene. Det var mye penger for 100 år sia! (Jeg er vant til å sammenligne hva en pakke melk kosta som enkel KPI-omregning, men de hadde vel neppe melkepakker i den tida.) 

Hva gjorde så grunneierne med pengene? 

De ga dem til kommunen!

Historia kunne sånn sett gjerne ha stoppa der. (Jeg sitter i disse dager og prøver å få kommunebudsjettet til å gå i hop.) Grunnen til at Bø Jaktforening ga pengene til kommunen var at datidas regler var slik at kommunen måtte inn med en egenandel for å få statstilskudd til vegbygging.

Ordføreren, William Martinussen, som også hadde vært med på å skipe Bø Jaktforening, var såpass frimodig at han inviterte selveste vegdirektør Hans Hagerup Krag til kommunen. Vegdirektøren kom (sammen med en "velernært overingeniør" står det i soga), og ordfører Martinussen trakk dem med seg opp på en av bygdas fjelltopper. Han pekte så ut hvor fiskerne hadde sine havner og hvor de måtte gå for å finne le når vinden stod slik-og-sånn retning. Han pekte på jorder der bøndene hadde sitt utkomme, og uutnytta myrer som kunne torves eller dyrkes. Ordførerens påstand var at hvis bare vegene blei utbygd i kommunen, så kunne vegdirektøren selv tenke seg hvilken utvikling som ville skje. Vegdirektør Krag lot seg overbevise. Med kommunal egenandel, inntjent ved utleie av jakt- og fiskerettigheter, på plass, så fikk ordføreren ønsket sitt oppfylt. Det blei bygd veger i Bø.

Jeg sitter og ser på lista over de 15 vegene som blei bygd i Bø i perioden 1899-1913 og ser at to av dem har i 2014 fått fast dekke (asfalt!). Noen veger er kommunale veger som venter på prioritering. Andre igjen er veger som ikke lenger fører noen veg fordi samfunnet har forandra seg de siste hundre åra. 

Hva er moralen i denne historia? Det får være som en ser det. Det kan være:

• At å velge fellesskap framfor egennytte gir resultater.
• At lokale skatter kan gi rom for investeringer som en ellers ikke har råd til.
• At folkevalgte med pågangsmot kan få til utrolige ting.
• At toppbyråkrater med vilje til samfunnsbygging kan skape resultater som står i hundre år etter dem.
• At storsamfunnet skal se i nåde til utkanten – i erkjennelsen av at det er i utkanten naturressursene er. 

Jeg er svak for asfalt. Likevel mener jeg at mennesker er det viktigste. Jeg vil alltid velge utdanning for ungene våre framfor veger. Men innerst inne så veit vi alle at vi har råd til begge deler. Særlig hvis "staten" tar seg tid til å lese historia om hvordan vegene i Bø blei bygd.