Mandagskommentaren: Via Dolorosa til Nord-Trøndelag

Å, eg veit meg eit land. Eit land? Nei, jeg vet meg en landsdel. Jeg vet meg en landsdel som for eget grep er splittet opp i minst tre, fire land. I disse landene er grensevokternes og keisernes viktigste interesse å avdekke og bekjempe alt som skjer mellom neste høgfjell og i neste fjord. Det eneste de har felles, disse landene ytterst i verden, ytterst i vest, er forsvarsstrategien.

Denne enkle strategiens første grep er å overbevise innbyggerne hvor uviktig og unødig det er, initiativet eller tanken som er født mellom dei høgfjell og fjord der de selv ikke bor. 

Før helga justerte den tidligere samlende rikskringkasteren frekvens og politikk. Slik kunne vi alle, uansett hvor vi bor i denne landsdelen, høre radiodebatten om Nord-Norge, om nordnorsk identitet, konkurranse og samarbeid. Her ble forsvarsstrategiens første grep godt demonstrert.

En av våre nordnorske redaktører sa at landsdelens største og eldste universitet gjennom 45 år ikke «har klart å gjøre en forskjell for en region som Helgeland». Da han mot slutten av debatten var blitt studiovarm, høynet han innsatsen og flesket like godt til med å si at universitetet i Tromsø «har hatt 45 år på seg på å betjene Nordland og løfte Nordland, og man har ikke lyktes med dette».

Herr redaktør: Hvis du bor mellom høgfjell og fjord er det helt nødvendig å spørre deg selv om de stemmene du hører er ekko av dine egne rop, eller om de er andre stemmer verdt å lytte til og lære av. 

Jeg er helt sikker på at det også lengst nord og lengst sør i landsdelen vår finnes stemmer som protesterer mot denne dommen over universitetet i midten. Protestene kommer nok fra noen av de mange nordnorske legene, som fordi de er utdannet i nord fortsatt jobber i nord. Du må snakke med ni leger utdannet i Oslo før du finner den ene som velger å jobbe nordpå. Hvis du snakker med doktorene utdannet i Tromsø, vil annenhver av dem fortelle at de jobber i nord.

Enda hyggeligere er det at flere unge leger fra utdanningen i nord enn fra sør blir allmennleger. De blir altså legene som møter folk der folk er, på legekontoret i Herøy, på Hansnes eller i Honningsvåg. Færre unge leger blir det vel heller ikke, verken i Herøy eller i Honningsvåg, av at legestudentene i Tromsø gjennom et forbilledlig samarbeid i nord nå kan ta sine to siste år av utdanningen i Bodø eller i Finnmark. Slik kan folkehelsa i hele landsdelen få full uttelling for det akademikerne kaller lakseeffekten; tendensen folk har til å komme tilbake til steder de er knyttet til - med dei finaste, finaste band.

Ja, herr redaktør, la oss snakke litt mer om laks – eller for så vidt også om kongekrabbe fra Finnmark eller tørrfisk fra Nordland. Jeg vet ikke hva du legger i begrepet «betjene og løfte Nordland», men jeg vet at både laksen og tørrfisken betyr mye for lønnsslipper og skattesedler som skrives ut i dette fylket. Hvis de ikke var opptatte ute på merdkanten eller på reise i et av våre viktige fiskemarked, ville de nok ha protestert også de mange markedsførerne, økonomene og biologene som er utdannet ved Fiskerihøgskolen i Tromsø en eller annen gang i løpet av årene du omtaler, og som nå jobber i en sjømatbedrift i Nordland.

Forsvarsstrategiens andre grep blir nødvendig hvis fortielsen og latterliggjøringen i forrige omgang ikke lykkes. Hvis det viser seg at initiativet og tanken føder arbeidsplasser og skatteinntekter, er andre grep å jobbe for at det ikke skal skje - hvis det ikke skjer akkurat mellom mine høgfjell og i min fjord.

I denne logikken trumfer Jante alltid jubel, og den andres adresse er alltid viktigere enn felles interesse.

Det satt flere redaktører rundt mikrofonene i fredagens radiodebatt. Etter den førstes innledning kommer den andres forklaring på hvorfor den interne nordnorske konkurransen har fått en ny topp de siste månedene: NRKs nye regionredaktør blir plassert i Tromsø.

Jeg er ikke snauere enn at jeg er uenig med også den andre redaktøren i fredagens debatt når han sier at aktørene i debatten «tilla denne redaktørstillingen i NRK for stor betydning».

Herr redaktør: Når den siste av de såkalte riksavisene melder at de legger ned sitt kontor i nord, har den nye NRK-redaktøren potensial til å bli en svært viktig stemme fra landsdelen. På grunn av dette, og ikke på tross av: Så lenge NRK ønsker å slanke ledelsen sin, bør det være viktigere å jobbe sammen for at denne ene kvinnen eller mannen blir landsdelens felles stemme enn å beklage postnummeret på lønnslippen. 

Det tredje grepet i forsvarsstrategien langt der oppe mot nord iverksettes når plasseringen er avgjort, til fordel for den ene eller andre lysande strand. Når kampen er over starter det: Navnekrangelen på den rykende slagmarken. Da er agendaen tilsynelatende felles for seierherren og den utslåtte; navnet på det nye eller det sammenslåtte må ikke minne om tradisjonen eller røttene det har vokst ut fra. Det er så eg mest gråta kan, med tanke på de flotte og kreative navnetradisjonene vi har i nord, i tiår stolt anført av Myre i Vesterålen. Der kan man godt hete både Kitt Ani, Cliff Kenneth eller Jean Ståle.

Jeg kan si mye om navnene fra Myre. De er gjenkjennelige og viser smertelig sårt tilhørighet. Likevel er navnetradisjonen neppe den riktige å skrive seg inn i for et Nord-Norge som skal kjempe om internasjonal oppmerksomhet. Da er det trist at navnene på universitetene våre er redusert til noe som mest ligner på en GPS-koordinat, eller utvidet til å dekke alle beskjedene du får fra den samme GPS-en fra start til mål.

Kystvakt og overvåkingsfly står på forsvarssjefens kuttliste. I takt med oljeprisen går antallet oljerelaterte arbeidsplasser ned også i nord. Men: For andre år på rad har utlendingene sovet i nordnorske hotellsenger mer enn en million ganger. Volvo spiller inn sine nye reklamefilmer på Andøya. Hver eneste dag hele året spiser verden 36 millioner måltider norsk fisk. En betydelig andel av denne laksen – og hver eneste porsjon skrei og tørrfisk – kommer nordfra.

Det eneste som er sikkert ved inngangen til 2016 er at ei ny tid kommer sjøl om fjellan står. På vei inn i denne nye tida kan det hende at både redaktør og direktør skal ta et dypt magadrag. Kanskje skal de løsne armene som er korslagt så stramt at ingen er i tvil om at det ligger et årelangt via dolorosa bak dette Golgata, der de har korsfestet både seg selv og andre røvere som ikke har falt for annet enn eget grep.

Uten en ny virkelighetsforståelse og en rausere holdning risikerer vi at fuglene som tar til vett og flyr mot sør får med seg både studenter, gründere og investorer i flukten. Når vi møter dem på fylkesgrensa til Nord-Trøndelag får vi i så fall gjøre som vi har gjort i flere hundre år. 

«Husk på oss når du kommer i ditt rike», får vi si mens vi ser på dem med tårevåte øyne. «Med ei overføring, et stipend eller en filial om ikke anna».