Leserinnlegg: Ny epoke for arktisk forskning

Sannsynligvis gikk startskuddet i mai 2013. Da ble India, Italia, Japan, Kina, Singapore og Sør-Korea tatt opp som observatører i Arktisk Råd. Samtidig fikk EU status som ad-hoc observatør. Den lange forhandlingsnatten under utenriksministermøtet i Kiruna resulterte i at seksti prosent av verdens befolkning nå sitter rundt det arktiske bord.

Vi ser allerede tegn på at engasjementet fra betydningsfulle ikke-arktiske land preger forskningssamarbeidet i nord. Presidenten fra Singapore gjennomførte nettopp det aller første statsbesøket til Norge. En dag av statsbesøket ble lagt til Tromsø. I sommer besøkte miljøvernministrene fra Frankrike og Tyskland Svalbard. 

Nylig inviterte Obama-administrasjonen til et arktisk vitenskapsministermøte i det hvite hus. Representanter fra 25 regjeringer var samlet og de laget en erklæring om å styrke forskningssamarbeidet i Arktis.

Det amerikanske initiativet stimulerer og utvider den arktiske forskningsdialogen og kan bli et supplement til arbeidet i Arktisk Råd. EU har tilbudt seg å arrangere neste ministermøte.

Tidligere i høst argumenterte USAs spesialutsending for arktiske spørsmål, admiral Papp, for at land i større grad skulle samarbeide om logistikk og operasjoner. Arktisk forskning har tradisjonelt vært understøttet av det enkelte lands infrastruktur. En slik utvikling kan også berøre Norge når det nye isgående forskningsskipet Kronprins Haakon er operativt fra 2018.

Av de nye aktørene i Arktis, investerer Kina og Sør-Korea tyngst. Samarbeidet med Norge har økt de senere år. Dette fortsetter nok, siden felles forskningsinteresser og komplementær infrastruktur skaper stadig flere vinn-vinn situasjoner.

I Ny-Ålesund på Svalbard har flere europeiske og asiatiske nasjonale polarinstitutt tilstedeværelse. Her ligger det til rette for et styrket samarbeid med Norge i en tydelig vertskapsrolle, noe den ferske stortingsmeldingen om Svalbard legger opp til.

Kina har utpekt polarområdene som satsingsområde i sin neste femårs-plan. Det er all grunn til å tro at Kina vil bli et toneangivende land i utforskningen av Arktis, i samarbeid med det internasjonale forskersamfunnet.
Dagens politiske situasjon mellom Norge og Kina hemmer det bilaterale forskningssamarbeidet i Arktis. I tillegg til dagens begrensninger knyttet til manglende kapitalisering av kunnskapssamarbeid, vil det gi langtidseffekter fordi Kina i dag investerer i relasjoner og infrastruktur som binder deres ressurser framover i tid.

Mesteparten av verden ser mot nord. Det gir mange muligheter for Norge som har en ubestridt posisjon når det gjelder bærekraftig forvaltning, aktivitet i og kunnskap om nordområdene. Men det krever også stadig mer av oss.

For å holde posisjonen bør vi vurdere et bredere og mer aktivt tilslag mot våre internasjonale samarbeidsflater. En variant er å øke vår innsats innen "public diplomacy" på utebane og å organisere tankekraften på hjemmebane. Videre bør den varslede satsingen på hav ivareta et nordområdeperspektiv og Norges internasjonale rolle i arktisk forskning.