Leserbrev: Advarer mot raske slutninger i Frode Berg-saken

To uker etter at nyhetene om Frode Bergs angivelige forhold til norsk etterretning brøt ut har dekningen rundt saken vært omfattende. Før det var det ikke like mange som skrev om den.

Jeg skal prøve å forklare hvorfor det kanskje var dumt at den ikke ble viet mer oppmerksomhet før, og hvorfor det kanskje ikke er lurt at den vies så mye mer oppmerksomhet akkurat nå.

Lite oppmerksomhet i startfasen
I månedene fra desember og frem til slutten av april var det relativt få som viet Frode Berg-saken oppmerksomhet i nasjonale medier. Det var spesielt lite fokus på hvordan saken påvirket lokalsamfunnet i nord. Det mellommenneskelige dramaet - som rammer en unik norsk by hardt - forsvinner et eller annet sted i nyhetsformidlingen på vei mot sørligere, mer tettbefolkede strøk. Kirkenes og Finnmark er en del av landet de fleste av oss sliter med å ordentlig forestille oss. Konsekvensene er mange - diskusjonen om fylkessammenslåing med Troms preges av den, og det gjør også diskusjonene om vårt forhold til nabolandet Russland. Da det ble gjort koblinger mellom saken og norsk etterretning ga det vann på mølla til et stadig redusert og tynnslitt tillitsforhold mellom enkelte miljøer i nord og sør.

Underliggende tillitsbrist?
En opplevelse av at vi i Oslo ikke tar Finnmarks sikkerhet, velferd og trygghet på alvor er noe både regjeringen og alle vi som jobber med sikkerhetspolitikk burde ta på stort alvor. En sak som dette viser også hvor sårbare vi er. Det er en uoverensstemmelse mellom den sikkerhetspolitikken Norge fører og formidler offisielt og den følelsen enkelte lokalsamfunn som i stor grad berøres av denne politikken sitter igjen med.

At forholdet til Russland er noe som overlates til de som bor langs den 196 kilometer lange grensen, mens vi andre som bor lengre unna ikke tar tilstrekkelig hensyn til de menneskelige kostnadene og primært er opptatt av statens interesser.

Statens interesser
Når en sak som dette blusser opp er det lett å kaste seg på en kritikk av regjeringen og et narrativ om at UD og andre instanser ikke gjør det de kan for å frigjøre Frode Berg. Ine-Marie Søreide Eriksen har tydelig uttalt at UD jobber med et bredt sett av virkemidler. E-tjenesten kan sjeldent bekrefte eller avkrefte noe, fordi det vil kunne kompromittere måten de jobber på og fordi det potensielt vil få svært store politiske og diplomatiske kostnader. Av de grunnene er det riktig at de ikke gir noe informasjon utover det de har gjort. Vi har derfor, til tross for over 200 oppslag om denne saken i norske medier, veldig begrenset kunnskap om hva som egentlig har skjedd og hvordan aktørbildet egentlig ser ut. Vi har versjonene fra en hardt presset innsatt i et russisk fengsel og hans russiske advokat. Alle disse ulike narrativene, spekulasjonene og denne styrkede mistilliten til både sentrale sikkerhetsmyndigheter og mellom nord og sør kan russerne nå aktivt bruke for å styrke sin posisjon i denne saken. Det betyr at desto mer bråk som lages av denne saken fra norsk opinions side, dess høyere vil antakelig kostnaden bli for Norge.

Kompleks symbolsak
Det er ikke vanskelig å forstå at denne saken også blir et symbol og en kanal for mye av frustrasjonen som har bygget seg opp mellom en del miljøer i nord og sør over tid. Forholdet mellom statlig og menneskelig sikkerhet, forsvaret i Nord, avskrekking og beroligelse, nasjonale og lokale konsekvenser av sikkerhetsspørsmål, er bare blant noen av temaene som blir viktige å adressere i tiden fremover. Men disse temaene og Frode Berg-saken bør ikke tas i samme jafs. Da kan vi ende opp med å gjøre både Frode Berg, norsk e-tjeneste og nasjonal sikkerhet en bjørnetjeneste. Og det tror jeg ikke noen av oss er interesserte i, uavhengig av hvor vi bor eller hvem vi stemmer på.