Kronikk: – Vi kan og bør lære av 9. april 1940

Historien gjentar seg sjelden, men historiske begivenheter blir ofte trukket fram for å forklare samtiden. Til det gjør historien sin nytte – og vi bør lære av det som skjedde 9. april 1940.

For 500 år siden igangsatte Martin Luthers 95 teser en religiøs omveltning som rev opp den katolske kirkens makt i Vest-Europa. Reformasjonen fikk vann på mølla med oppdagelsen av boktrykkerkunsten som gjorde det mulig å spre ideer raskere enn noen gang tidligere i historien.

For litt over 200 år siden begynte virkningen av opplysningstiden å gi seg utslag i radikale samfunnsendringer innledet av den franske revolusjonen. Store folkelige bevegelser avskaffet det franske monarkiet og bølgene gjennom Europa erstattet føydalisme med noe som utviklet seg videre til dagens liberale og sekulære demokratier.

For litt over 100 år siden var tilliten så lav og spenningen så stor mellom nasjonalstatene i Europa at et skudd i Sarajevo skapte historiske bølger vi fremdeles jobber med ettervirkningene av. Det blir sagt at 1. verdenskrig startet med dette skuddet. I 1940 ble Norge direkte involvert i det som senere skulle bli omtalt som 2. verdenskrig. Jeg tror det er vanlig for oss i Norge å tenke at 2. verdenskrig startet 9. april 1940. Andre vil nok mene 1. september 1939 (felttoget mot Polen) eller 7. desember 1941 (angrepet på Pearl Harbor). Eller kanskje også 27. februar 1933 (Riksdagsbrannen).

Historien skrives fortløpende

Det er vanskelig på forhånd å vite hvordan historikerne kommer til å skrive vår samtid inn i historiebøkene. Hvilke konsekvenser av dagens handlinger som vil prege vår egen framtid.

Hvilken rolle krigene på Balkan, 11. september, Afghanistan, Irak, Libya og Syria spiller i den fremtidige fortellingen om vår samtid. Hvordan demonstrasjonene på Maidan, kuppforsøket i Tyrkia eller drapsforsøket i Salisbury vil skrives om i vårt kapittel av historien. Men en ting er sikkert: Vi må plukke ut de detaljene fra historien som er relevante for vår tid og omdanne disse til læring. Kan vi lære noe av 9. april? Ja. Vi både kan og bør lære mye. Vi var for sent ute med forberedelsene, som bidro til at terskelen for å okkupere Norge ble lavere. Likevel hadde vi en sterk forsvarsvilje som muliggjorde mange operasjoner under okkupasjonen – også i form av betydelig sivil motstand.

Makter trolig ikke holde stand

Idag har vi et nasjonalt forsvar som i stor grad er innrettet mot ett scenario – strategisk overfall, men som sannsynligvis ikke vil være i stand til å holde Norge til vi får hjelp fra USA. I tillegg er det usikkert om det er denne type trussel vi bør være mest bekymret for eller om nye spilleregler og sikkerhetsutfordringer krever en mer fleksibel forsvarsevne. Det vil isåfall kreve en bredere beredskap, både sivilt og militært. Forsvarsviljen er også utfordret idag av en politikk som i langt større grad vektlegger materiell fremfor personell og en tiltakende avstand mellom en del fagmilitære og politisk ledelse. Derfor er det viktig i tiden fremover å skape gode møteplasser for humanitær og militær sektor, for politikere og sivilsamfunn og for fagstemmer fra ulike deler av landet.

Vi kan og bør lære

Vi bør ikke underspille betydningen av tillit mellom mennesker og institusjoner, nasjoner og folkegrupper. Håndtering av frykt og folks bekymringer for fremtiden. Menneskets grunnleggende behov og dets nedarvede egenskaper. Teknologiens radikale potensiale og mulige ødeleggelsesevne. Ideenes kraft. Historien er ikke slutt i år heller. Vi både kan og bør lære av historien. Historien vil ikke gjenta seg selv, men om man ikke lærer av den så kan man risikere å gjøre noen av de samme feilene igjen. Og vi vil ikke kunne unnskylde oss med at vi verken så, visste eller forsto. Til det er, ikke bare 9.april, men hele historien mer enn rik nok på eksempler på hva som gikk galt og hvorfor det gikk galt.