Kronikk: Trenger vi industrien i nord?

Det kan synes merkelig at LO og NHO stiller dette spørsmålet, men den siste tids debatt preges av skepsis og mistillit til investeringer og vekst i industrien. Utgangspunktet har vært oljefeltet Johan Castberg og gruvesatsingen Nussir. "Stopp verden, jeg vil av" kan synes som et sterkt ønske hos enkelte. Dette er ikke bare urealistisk, men Norge som nasjon trenger inntekter for å håndtere fremtidige utfordringer.

 
Mørke skyer

Den 8. mars offentliggjorde NHO sitt økonomibarometer, 1. kvartal 2016. Det gir et økonomisk overblikk med utsikter for 2016-2018. En nokså dyster lesing med få lysglimt for nasjonen.
 
Et viktig grunnlag for omstillinger og nye arbeidsplasser er investeringer og vekst. Tall fra nasjonalregnskapet viser imidlertid at bedriftsinvesteringene i fastlandsøkonomien falt i 2015 for tredje året på rad. Lavere renter ser ikke ut til å stimulere investeringsaktivitet i næringslivet. NHOs medlemsundersøkelse viser at et flertall av NHO-bedriftene fortsatt planlegger å redusere investeringene og ansettelsene. Nytt i bildet nå er tydelige svakere utsikter i IKT og tjenesteytende næringer. Deres vurdering av markedssituasjonen er på det laveste nivået siden utgangen av finanskrisen.
 
Vi kan ikke klage

Det er ikke bare de andre i Norge som kommer til å merke den krevende økonomiske situasjonen, også vi i nord vil få en tøffere hverdag. Tross dette går det likevel bra får næringslivet vårt. Sjømat og reiselivet går så det suser. Vi lever godt av dette, men like fullt er vi sårbare. For eksportverdiene fra sjømat og inntektene fra reiselivsnæringa skyldes den svake kronekursen. Derfor er nye investeringer og aktiviteter i industrien også viktig.
 
Hva skal vi leve av?

Den økonomiske situasjonen krever at vi bretter opp ermene, og da er det dumt å mane til konflikt mellom industri og andre næringer. Jo visst skal vi satse for fullt på mat og reiseliv. Men vi må evne å ha flere tanker i hodet samtidig. Vi må fortsatt stimulere til næringsmangfold.
 
Det er et faktum at vi lever godt av industrien og at vi også i fremtiden vil være avhengig av industrivekst for å skape nye arbeidsplasser, pulserende byer og gode lokalsamfunn. Hovedtillitsvalgt i konkursrammede Sydvaranger Gruve Henning Bråten mener at Finnmark nå mer enn noen gang før er avhengig av industriarbeidsplasser.
 
Petroleumsindustrien alene i nord representerer 4500 direkte arbeidsplasser og 5.8 milliarder i omsetning bare i leverandørindustrien. Snøhvit har bidratt til ca 3,6 mrd kroner i regionale ringsvirkninger, noe som er 6 ganger mer enn det Statoil i forkant antok. For Goliat gav utbyggingsfasen over en milliarder kroner i direkte ringvirkninger, og det antas at driftsfasen vil utgjøre ca 1.5 milliarder kr årlig.
 
Bråten viser til at mineralindustrien i Finnmark generer to til tre arbeidsplasser for hver industriarbeidsplass. Med potensielt 1500 færre arbeidsplasser som ett resultat av konkursen i Sydvaranger Gruve, er det viktig å få på plass ny aktivitet for å unngå kompetanseflukten fra fylket, og at man mister de unge som skal være med på å bygge fremtidas Finnmark.
 
Tross synkende oljepriser og oppsigelser på over 30.000 i petroleumsindustrien velger Statoil å satse på Johan Castberg. Selv med endring til produksjonsskip, vil det skape store verdier. For hvert felt i Barentshavet som kommer i produksjon vil markedet for bedriftsetableringer og investeringer øke. Kapasiteten vil vokse og kompetanse vil bli utviklet i landsdelen, dersom vi gjør de rette grep.

Industrien for oss i nord, er alle små og mellomstore bedrifter som både viser evne og vilje til å satse, utvikle konkurransedyktig kompetanse og kvalitet. Det gir flere oppdrag og spennende arbeidsplasser for vanlige arbeidsfolk. Bråten mener derfor det er svært positivt at Nussir i Kvalsund kan være med på å bidra til å holde kompetansen i fylket. "Det er i tillegg viktig for Finnmark å ikke bare bli videreført som en råvareleverandør, men en premissleverandør for bærekraftig industri og et fylke som kan levere videreforedlede produkter.
Dette er vel så gjeldende innenfor fisk og primærnæringene som det er for industrien generelt. Det er mer miljøvennlig å foredle lokalt, uavhengig av råstofftype, og verden er avhengig av gass og mineraler for å være i stand til å møte den grønne utviklingen. Ved å videreforedle råstoffene man tar ut i fylket, vil lokalsamfunnene få mer igjen for belastningen det medfører i form av arbeidsplasser, vekst og bosetning. Vi kan gjerne høste bærene, men det er syltetøyet vi tjener på å selge.  Vi må bruke de naturgitte fortrinn vi har i Finnmark, og skape våre egen fremtid, avslutter Bråten.
 
Det er viktig å ha en debatt om industriutviklinga i nord, men den bør også være faktabasert; virkeligheten er ikke å forakte.