Kronikk: Sett "det grønne skiftet" på samfunnsvitenskapens dagsorden

Det grønne skiftet ble kåret til årets nyord av språkrådet i 2015, og henviser til "en prosess som innebærer reduserte klimautslipp og forbedret ressursproduktivitet i alle samfunnssektorer og samtidig byr på muligheter for verdiskapning".

I Norge ligger mye til rette for det grønne skiftet. Vi har en prosessindustri som nyttiggjør seg mineralressurser basert på ren energi. Dette er viktig for å stimulere til digitale løsninger, miljøteknologi og elektrifisert transport for å nevne noe. Vi har en langstrakt produktiv kyst med store muligheter innen bioøkonomi, det vil si landbruk, havbruk og den industrien som omdanner biomasse til mat, helse- og fiberprodukter, til industrielle produkter og til energi.
Den "blå åker" gir oss et bilde på hvordan dyrking av vekster i havet (for eksempel tang) vil kunne bidra i norsk og global matproduksjon, som per i dag nesten utelukkende skjer på land. Også utvikling av andre marine ressurser, som restråstoff fra fiskeri og havbruk kan sette oss i stand til å finne løsninger på dagens miljøutfordringer, gjennom fokus på innovasjon i verdiskaping i industrien. Stikkordene er sirkulær økonomi, ressurseffektivitet og kretsløpstankegang.


Usikkerhet rundt omstillingen

Men det er mye vi ikke vet når vi nå tar sats for en grønn omstilling i Norge. Kunnskap er derfor helt avgjørende for at vi skal ta hensyn til både naturens tålegrenser og utnytte de fantastiske naturressursene.

Forskningsbasert innovasjon skal få nye ideer til å spire, for senere slå rot og gi vekstkraft til atter nye ideer og nettverk. Teknologi, naturvitenskap og økonomi er sentrale redskap for å stimulere til innovasjon, nye produkter og løsninger. Men hvordan kan vi sikre at utviklingen vi er inne i kommer hele samfunnet til gode? Hva skaper medvirkning, lokal forankring og hvordan legge premissene for en bærekraftig utvikling for alle? Hvordan virker egentlig offentlige virkemidler som skal gjøre det grønne skiftet mulig? Innovasjoner og utvikling skaper vekst, men også kontroverser. I kystsonen handler det gjerne om konflikter knyttet til areal: det er stadig flere som ser muligheter som vindkraft og turistnæring, samtidig som vi har fiskere, oppdrettere, sterke naturvernhensyn, friluftsliv og hyttefolk. Dette er interesser som noen ganger er motstridende.

Mange lokalsamfunn avhenger av arbeidsplassene som industrien, blå som grønn, skaper både direkte og indirekte. Hvilke standarder skal vi strekke oss etter, og hvem kvalitetssikrer disse prosessene? Bidrar industrien egentlig til bærekraft – eller blir det bare med "grønnvasking"?

Som samfunn må vi tørre å stille krav og kritiske spørsmål knyttet til hvordan industrien legger premisser for forvaltning, lokal og regional utvikling. Bare på den måten sikrer vi et sterk og legitimt fundament for en bærekraftig utvikling og grønn omstilling.Innen samfunnsfag er fokus ofte på å forstå ulike perspektiver, og hvordan kunnskap – også naturvitenskapelig – er mer en bare nøytrale, objektive fakta. Det stilles i økende grad kritiske spørsmål til hvordan kunnskap blir produsert og råd fra eksperter blir sådd tvil om. Eksempler på dette er råd om hvor mye oppdrettslaks man bør spise, vaksinering av barn og voksne og hva en god skole skal inneholde. Ikke minst har vi fått demonstrert dette i debattene om fjorddeponier i Førde- og Repparfjorden, og flytting av iskanten i Barentshavet.
Avhengig av hvilken side aktørene står på i det politiske spillet, fremhever man ulike sider ved rådgivning og rapporter. Kunnskapen får altså en strategisk rolle i beslutningsprosesser med sterke interessemotsetninger. I verste fall får den hovedrollen, og søkelyset rettes mot kvalitetssikring av modeller og overvåkingsmetoder, snarere enn den verdimessige uenigheten i bunn.

I stedet for å etterspørre vitenskapelige entydige fakta, bør politikere i slike tilfeller utfordres til å bringe inn ulike, tverrfaglige, og kanskje også motstridende, faglige stemmer. Kunnskapsgrunnlaget må forståes som et vitenskapelig og demokratisk prosjekt.

Som samfunn må vi tørre å stille krav og kritiske spørsmål knyttet til hvordan industrien legger premisser for forvaltning, lokal og regional utvikling. Bare på den måten sikrer vi et sterk og legitimt fundament for en bærekraftig utvikling og grønn omstilling.

Samfunnsvitenskapens rolle

Ved hjelp av samfunnsfaglig metode, og med utgangspunkt i sosiologi og antropologi vil det være mulig å studere hvordan nettopp kunnskap, verdier, interesser og makt innimellom er sammenvevde størrelser, og hvordan man kan sikre åpenhet og innsyn i dette samspillet. Samfunnsvitenskapen kan også gi relevante analyser av hvordan ulike oppfatninger noen ganger skaper konflikter, mens det andre ganger virker som en katalysator på sosiale prosesser og verdiskaping.

En sterkere satsing på mineralnæringen og landbasert industri gir mening i en omstilling fra petroleumsbasert økonomi. Men det vil også gi konkrete utfordringer i form av lokal forurensning, fragmentering av beitelandskap, naturvernhensyn m.m. Ved å inkludere samfunnsvitere i utviklings- og innovasjonsprosjekter vil man i større grad kunne kartlegge mulige fallgruver og konsekvenser av det grønne skiftet, og hvordan fordeler og ulemper fordeles mellom ulike aktører og samfunnslag. Det vil være avgjørende for legitimitet og lokal aksept.

Å synliggjøre disse problemstillingene på forhånd gir mulighet for å planlegge slik at man kan ta høyde for negative utfall. Alt for ofte er slike analyser fraværende og vi lærer kun av etterpåklokskap. Det er dyrekjøpt erfaring og gir unødig frustrasjoner og belastninger.

De kulturelle, sosiale og økonomiske aspektene ved det grønne skiftet er derfor helt avgjørende – ikke bare for naturen og industrien, men også for menneskene som skal jobbe, leve og forme morgendagens Norge.

Bare gjennom en bred og tverrfaglig tilnærming kan vi sikre et helhetlig kunnskapsgrunnlag for å gjennomføre det grønne skiftet i Norge.