Kronikk: Parisavtalen krever oljestopp i Lofoten

Mens klima- og miljøministeren signerer klimaavtalen fra Paris roper finansministeren etter olje i Lofoten og fiskeriministeren bygger ned de fornybare kystfiskeriene. Regjeringa mangler en helhetlig visjon for nordområdene. 

– Verden trenger hver eneste dråpe av den oljen Norge råder over, sa Siv Jensen til FrP-landsmøtet denne helga. – Min ambisjon er at vi ser oljeaktivitet utenfor Lofoten, fortsatte hun. Dagen før hadde klima- og miljøminister Vidar Helgesen stolt signert klimaavtalen fra Paris i New York.
Samtidig har fiskeriminister Per Sandberg brukt våren på å forsvare regjeringas forslag om å svekke kystfiskeriene, det klare alternativet til oljeboring i nord. De tre ministrene har åpenbart ikke snakka sammen.

Ambisjonene om oljesatsing parallelt med nedbygging av de fornybare fiskeriene er uforenlig med innholdet i Parisavtalen. 

Klimabomben oljeindustrien står for mer enn en fjerdedel av norske klimagassutslipp. Utslippene fra utvinninga har økt med 80 prosent siden 1990. I tillegg kommer utslippene fra brenninga av norsk olje og gass i utlandet. Norsk oljeindustri står for 1,5 prosent av verdens samla klimagassutslipp. Parisavtalen gjør det klart at store deler av verdens kjente olje- og gassressurser må bli liggende for å unngå de verste klimaendringene. Fossilressurser i sårbare naturområder må stå øverst på lista over felter som spares om vi skal klare å holde oss under 1,5 graders global oppvarming.

Spørsmålet er hvor i all verden grensa går, om ikke ved Lofoten, Vesterålen og Senja - fødestua for verdens siste store torskestamme. 

Med Helgesens signatur på Parisavtalen er Norge forplikta til å ta sin del av ansvaret. De gjenværende norske oljeressursene ligger i svært sårbare, og økonomisk viktige naturområder, som Lofoten, Vesterålen og Senja. I disse områdene passerer hvert år 70 prosent av egg-, larve- og yngelfasene til all fisken som fiskes i Norge – i hele Norskehavet og Barentshavet, alle fiskeslag inkludert. På tross av stor teknologisk utvikling er det umulig å garantere ingen ulykker ved oljeaktivitet.
Utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja vil oljeplattformene ligge noen tiltalls kilometer fra land. Et eventuelt utslipp vil kunne nå land og gjøre opprydningsarbeid vanskelig, i noen tilfeller umulig. For fisk i en sårbar livsfase er et oljeutslipp fatalt. I tillegg kommer seismiske undersøkelser av havbunnen. Lydbølger fra seismikkskyting kan skremme bort fisk i månedsvis. I Havforskningsinstituttets seismikkrapport fra 2009 slås det fast at det i "flere undersøkelser er påvist betydelige fangstreduksjoner for fiskebåter som opererer i nærheten av fartøyer som driver seismisk datainnsamling".

Det er bare plass til ei næring på eggakanten utafor Lofoten, Vesterålen og Senja. Enten fiskeri, eller olje.  

Nærings og fiskeridepartementet anslo i 2012 at oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja vil gi mellom 400 og 1100 nye arbeidsplasser, mellom Namsos og Tromsø. Det forutsetter en oljepris på 100 dollar fatet. I dag er oljeprisen på mellom 40 og 50 dollar. Det høyeste estimatet har kun 5 prosent sannsynlighet. I tillegg skal 250 av de beregna arbeidsplassene komme av ilandføring av olje – noe det slett ikke sikkert man får om oljeselskapene får bestemme.
Utsiktene i andre næringer er langt lysere. I dag har vi 6500 arbeidsplasser innen fiskeri og reiseliv i Lofoten, Vesterålen og Senja. Nærings- og fiskeridepartementets rapport "Framtid i Nord" fra 2014 viser et potensial for 10.000 nye arbeidsplasser innenfor marine næringer basert på fisk og fornybare ressurser i havet.

Selv om man ser bort fra miljøaspektet er det klart hvilke hvilke næringer vi bør satse på. I lys av det er regjeringas linje i fiskeripolitikken absurd. 

Dersom fiskeriminister Sandberg får vilja si får vi færre og sentraliserte fiskemottak på kysten. Uten lokale mottak vil sjarkflåten mange steder slite med å få levert fisken. Fornybare arbeidsplasser både på båt og på landanlegg gruses i hopetall, mens trålredere får fortsette å tjene seg rike på våre felles naturressurser. Selv FrP-lagene i de tre nordligste fylkene har vedtak mot disse forslagene. Den minste kystflåten er i tillegg langt mer miljøvennlig enn trålerne, med kvartparten av klimagassutslippet, og fiskeredskaper som er skånsomme mot økosystemene i havet.

Det blir det stadig færre fiskere i Norge. I alle flåtegrupper er det totale antall fiskefartøy i Norge mer enn halvert siden år 2000. Tross dystre tall har Sandberg tatt enda et steg i  feil retning, med instruksen som gjør det mulig å samle flere fiskekvoter per båt. Den fører til få, forvokste fartøy, som skaper langt færre miljøvennlige arbeidsplasser enn det en stor og mangfoldig kystflåte kan bidra med. 

Da fristen til samordna opptak gikk nylig, var det 31 søkere til de 29 studieplassene på petroleumsfag på NTNU. I 2013 var det 420 søkere til 53 studieplasser. På Norges Fiskerihøgskole er situasjonen en annen. De har dobbelt så mange søkere som for tre år siden. Unge står klare for å ta fatt på jobber i marine næringer, både på dekk og mottak, innen havbruk, på lab og på kontor. Men regjeringa makter ikke se helheten i nordområdepolitikken.

Når Parisavtalen krever oljestopp, må det legges til rette for flere – ikke færre – fornybare arbeidsplasser knytta til hav og fisk. 

Lofoten, Vesterålen og Senja er verna fram til neste stortingsvalg, men i 2017 står kampen igjen. Innen den tid må Helgesen, Jensen og Sandberg ta seg en prat og bli enige om en helhetlig, langsiktig nordområdesatsing. Det innebærer ilandføring - av fisk, ikke olje. Det innebærer ei satsing på de miljøvennlige fiskeriene som alternativ til forurensende fossilindustri. Det innebærer å ta konsekvensene av Parisavtalen, og la olja i Lofoten ligge.