Kronikk: Natur, marked og verdiskaping

Svein Ove Haugland i Norges Råfisklag skriver i en kronikk at vi ikke kan regulere oss bort fra naturens svingninger, og at vi må utnytte mulighetene som ligger i torskens naturlige vandringsmønster. Haugland mener vi må tørre å utfordre etablerte sannheter. Det er vi i Sjømat Norge gjerne med på, og jeg vil starte med å hevde at Haugland slår inn åpne dører.

Her finner du kronikken til Svein Ove Haugland: "Med naturen som viktigste premissgiver".

Den norske torskefisksektoren er godt tilpasset naturens premisser, og Norges ledende posisjon som leverandør av klippfisk og tørrfisk er bygd på torskens innsig til kysten på vinteren. Innledningsvis er det ikke vanskelig å være enig med Haugland i at vi må utnytte våre naturlige fortrinn.

Men er det slik at vi bare skal produsere klippfisk, saltfisk og tørrfisk, og for øvrig sende resten av torsken ut av landet i løpet av noen hektiske vinteruker? Det er nok effektivt mens det står på, men deretter venter lange perioder med dårlig kapasitetsutnyttelse og permitteringer. Dette er kanskje ikke noe problem for fiskeren som har sikret seg årsinntekten, men det gir lite grunnlag for industriell utvikling. Haugland hopper også bukk over det faktum at markedet etterspør fisk hele året, og er villig til å betale bedre priser utenom hovedsesongen. Det er imidlertid krevende å betjene disse markedene ettersom tilgangen er begrenset utenom hovedsesongen.

Den andre påstanden som Haugland utfordrer er at vi eksporterer alt for mye ubearbeidet torsk.

Jeg er enig med Haugland i at næringen vet best, og fiskeindustrien har på kort tid tilpasset seg en situasjon med svært høye kvoter. Det er i sannhet en imponerende logistikkoperasjon som foregår når torskefisket er på sitt mest intense. Det er også en sannhet at eksportverdien per kg torsk har gått ned de siste 10 årene. Mens hvert torskekilo som ble eksportert fra Norge i 2005 ble betalt med 40,51 kr, var verdien 27,77 kr i 2014. Vi bør altså ikke se oss blinde på omsetningsrekorder hos Norges Råfisklag og nye eksportrekorder. Skal norsk sjømatnæring styrke lønnsomheten, må vi i større grad søke å maksimere verdiskapingen av hvert kilo vi fanger, og ta vare på både fisken og restråstoffet. Et volumjag med knappe marginer noen uker i året bidrar neppe til økte verdier og bedre lønnsomhet for alle ledd i næringa.

At Haugland mener påstanden om at minsteprissystemet skaper problemer for fiskeindustrien er feil, er vel ikke spesielt oppsiktsvekkende.

Vi kan ikke forvente annet enn at en monopolist vil forsvare egne privilegier. Det er likevel på grensen til direkte frekt når han påstår at minstepriser er til stor nytte for små og mellomstore fiskeindustribedrifter. Hvis Råfisklaget faktisk hadde praktisert det Haugland skriver så hadde kanskje ikke misnøyen med systemet vært så utbredt. Faktum er likevel at minsteprisen alt for ofte ligger så høyt at den ikke er noe gulv i markedet, men faktisk markedspris. Da settes markedet til side, og andre mekanismer slår inn.

En etablert sannhet som Haugland ikke tar opp til diskusjon er at det bare er naturen som styrer sesongprofilen i det norske fisket etter torsk.

Hvordan ville sesongprofilen sett ut dersom Norges Råfisklag ikke hadde regulert minsteprisen på torsk? Kan det være at enkle sammenhenger mellom tilbud og etterspørsel kunne gjort det litt mer interessant å fiske deler av kvoten utenom hovedsesongen til en høyere pris? Min påstand er at minsteprissystemet i seg selv stimulerer til sesongtoppen i det norske torskefiskeriet. Vi kan ikke regulere oss bort fra naturens svingninger, men det er heller ikke nødvendig å stimulere til et intenst fiskeri i en kort periode.