Kronikk: Mye torsk i Barentshavet gir magrere sel og hval

KRONIKK: Grønlandsselen og vågehvalen i Barentshavet har blitt tynnere, samtidig som torskebestanden har vokst til rekordnivå. Blir sel og hval utkonkurrert av torsken i kampen om mat? Og hva skjer når det samlede mattilbudet blir ytterligere redusert? 

Spekklaget sier noe om kondisjonen for sel og hval i våre farvann. Det fungerer som energireserve, vern mot kulden og gir dyrene deres karakteristiske strømlinjeform. Hos grønlandssel kan spekket variere fra to til 8–10 centimeter i løpet av en årssyklus. Spekklaget på ryggen til en vågehval øker i tykkelse med 1–2 cm i løpet av beitesesongen fra vår til høst. Fettvekta hos en voksen vågehval varierer fra 400 til 700 kilo i løpet av året – og utgjør på det meste mer enn ti prosent av totalvekta.

Tynnere spekk

Sjøpattedyrene bygger opp mesteparten av spekket under den intensive beitingen i sommerhalvåret. Resten av året – når mattilbudet er mindre og dyrene er opptatt av andre ting som eksempelvis ungefødsler og paring – har de lengre og kortere fasteperioder der de tærer på lagret spekk.

Havforskningsinstituttet har målt spekktykkelsen hos både grønlandssel og vågehval tatt i kommersiell fangst. Hos grønlandssel i Østisen (drivisen sørøst i Barentshavet) viste målingene at dyrene var i god kondisjon i perioden 1992–2001. Ved tilsvarende målinger i 2006 og 2011 var spekklaget betydelig tynnere. Hos vågehvalen har spekkmålingene vist en negativ trend over hele perioden fra 1993 til 2013, med særlig lave verdier i 2011–2013. 

Økende torskebestand

Torskebestanden i Barentshavet har vokst til rekordhøyt nivå i de seinere år. Samtidig har utbredelsen økt i nordlig og nordøstlig retning. Dermed overlapper utbredelsesområdene for torsk og vågehval betydelig i de sentrale og nordlige områdene av Barentshavet, særlig om sommeren og høsten. Kunnskapen vår om beitevanene gir gode indikasjoner på at de to predatorene konkurrerer om både krill og lodde.

For grønlandsselen er nærhet til drivis som hvileplass viktig i beiteområdene i nord. Tradisjonelt har de derfor hatt sine sommerbeiter nord for områdene med torsk og vågehval.

Derfor har de tre predatorene sammenfallende interesser i matvegen. Selv om de ikke overlapper geografisk, høster de av de samme bestandene (særlig krill, lodde og polartorsk).

Økt konkurranse

Tilgang på byttedyr med høyt fettinnhold (og dermed også energiinnhold) er den viktigste årsaken til at både grønlandssel og vågehval hver vår vandrer nordover i Barentshavet på jakt etter mat. Om våren og sommeren er krill favorittmat fordi den inneholder langt mer fett enn alternative byttedyr. På ettersommeren og høsten har også andre byttedyr, som lodde og polartorsk, feitet seg opp og blitt mer attraktive som sel- og hvalmat. Havforskningsinstituttets analyser har vist at grønlandsselens kondisjon påvirkes positivt av krillmengden: desto mer krill, desto bedre kondisjon. Analysene viser videre at selens kondisjon avtar når torskebestanden øker.

Når polartorsk og lodde, også god selmat i likhet med krill, forekommer i moderate mengder, ser det ut til å slå positivt ut for selen. Øker disse bestandene for mye, gir det negative utslag på selens kondisjon. Muligens kan krillen være så viktig for grønlandsselen at enhver konkurranse om denne ressursen vil virke negativt på selens evne til energilagring.

Fortrinn for torsken

I kampen om ressursene i Barentshavet har torsken noen åpenbare fortrinn i forhold til sel og hval: Mens grønlandssel og vågehval primært beiter på det de måtte finne i de øverste 100 meterne av vannsøyla, beiter torsken i stor grad også på det den kan finne på og nær bunnen. En viktig form for bestandsregulering hos torsk er at de også kan være kannibaler, altså spise sine egne rekrutter. Slike forhold kan ha bidratt til at torsken relativt uproblematisk kombinerer tallrikhet og god kondisjon, mens altså sel og hval muligens må betale en energimessig pris for å ha en stor, konkurrerende torskebestand i matfatet.

Mindre is i Barentshavet er også en mulig faktor som påvirker grønlandsselen. Det har tvunget selen til lengre transportetapper mellom yngleområdene i sør og beiteområdene i nord, og dermed økt energiforbruk.  

Ny loddekollaps – slankekur også for torsken?

Havforskingsinstituttets observasjoner viser at det har gått hurtig nedover med størrelsen på loddebestanden de siste to årene, og nedgangen kom uventet. Riktignok har lodda vært utsatt for et formidabelt beitepress i perioden med rekordstor torskebestand, men dette presset var ventet å gå ned, siden mengden torsk har avtatt noe.

Under loddekollapsen på 1980-tallet ble det også observert tynnere vågehval og grønlandssel enn normalt. Norske hvalfangere rapporterte om svært mager vågehval på feltene. Vi husker også selinvasjonene fra denne perioden da horder av mager grønlandssel kom inn til Norskekysten på grunn av matmangel i de tradisjonelle beiteområdene lenger til havs. Titusenvis av sel omkom fordi de tullet seg inn i fiskegarn og druknet. Vi har hatt to kollapser i loddebestanden etter dette, men da klarte torsken seg godt fordi det var god tilgang på annen mat, for eksempel ungsild.

Hvordan ser vi for oss utviklingen for lodda videre framover? Siden det ble funnet lite både av den små og den store (gytemodne) lodda i høst, regner vi med at bestanden vil holde seg på et lavt nivå de første par årene. Det er vanskelig å forutsi hva som skjer lenger fram i tid. 2015-årsklassen var tallrik på yngelstadiet, og dersom lodderekrutteringen skulle bli bra også i 2016, kan loddebestanden ta seg opp igjen allerede i 2017–2018, slik at perioden med liten loddebestand denne gangen blir kortere enn de 4–5 årene som har vært «vanlig» under tidligere kollapser. Men vi kan også risikere at det blir dårlig overleving av 2015-årsklassen og en dårlig 2016-årsklasse, slik at perioden med liten loddebestand blir forlenget.

Mindre polartorsk og sild

Polartorskbestanden i Barentshavet har avtatt sterkt de senere årene. Ingenting tyder på at den vil ta seg opp igjen på kort sikt. Om dette primært skyldes at utbredelsesområdet har flyttet seg nord- og østover og ut av Barentshavet, eller om det hovedsakelig skyldes en reell nedgang i bestanden, vet vi ikke sikkert. Trolig er det en kombinasjon av disse to.

De yngste årsklassene av norsk vårgytende sild vokser opp i Barentshavet, hvor de oppholder seg til de er tre–fire år. Mengden ungsild varierer derfor mye, og de siste årene har det vært små til middels mengder av sild der. Dermed kan vi gå inn i en periode med dårligere mattilgang for torsken. I perioder med lite lodde må en regne med en viss nedgang i individuell vekst og økt kannibalisme. Til og med våren 2015 hadde vi ikke observert noe som tydet på dette – veksten hos stor (gytemoden) torsk har gått noe ned etter at bestanden av stor torsk økte fra 2010, men de siste årene har mindre (umoden) torsk hatt stabil individuell vekst, og kannibalismen har ikke økt merkbart.

Ny selinvasjon?

Hva som vil skje med sel og hval er mer usikkert, siden mye tyder på at disse er mindre avhengige av lodde enn hva torsken er. Det kan være grunn til å merke seg at sammenfallende svikt i bestandene av lodde, polartorsk og ungsild i Barentshavet har vært et karakteristisk trekk i år med masseinvasjoner av grønlandssel på Norskekysten.

Systemet er komplisert, og det kan også hende at både sel og hval i større grad enn torsken vil profilere på at det blir mer krill tilgjengelig for sjøpattedyrene når beitetrykket på krill fra lodda avtar. Det er likevel grunn til å tro at konkurransen mellom torsk, sel og hval vil hardne til ytterligere nå når også loddebestanden synes å avta i størrelse. For når krybben er tom bites hestene. Kanskje er det ikke torsken som vil gå seirende ut av den konkurransen?