Kronikk: Med naturen som viktigste premissgiver

 

Vi klarer ikke å regulere oss bort fra naturens svingninger. Kanskje er det nå på tide å fokusere mindre på de negative sidene ved dem og heller utnytte mulighetene?

Norsk torskenæring er inne i en meget god periode med god ressurstilgang, positiv markedsutvikling og en eksportvennlig valutasituasjon. Samtidig drøftes fiskeindustriens rammevilkår, og næringen venter i nærmeste fremtid en stortingsmelding om dette.

I debatten som har vært rundt torskenæringa, møter man en del etablerte sannheter som vi etter min mening bør tørre å drøfte og utfordre.

Beskjeden effekt

Den første etablerte sannheten er at sesongtoppen i torskefiskeriene er et problem og at vi må strekke oss lengst mulig for å utjevne torskeleveransene over året. Bakgrunnen er at 80 prosent av all norsk fersk torsk leveres i årets fire første måneder. Dette passer dårlig med å utvikle et ferskmarked og å utvikle en helårsdrevet filetindustri.

Myndighetene har gjennom mange år forsøkt å utjevne torskeleveransene ved for eksempel å la fiskeindustrien eie trålere som skulle levere torsk på høsten, reguleringsordninger som stimulerer til fiske på høsten samt å stimulere til levendelagring av fisk.

Når dette synes å ha relativt beskjeden effekt, er min påstand at årsaken er den enorme fordelen det er å fiske torsken når den er nært kysten. I tillegg er svingningene i naturen så store at næringa uansett først og fremst må utvikles ut fra hensynet til fleksibilitet.

Som et eksempel vil jeg nevne landingstallene for torsk per uke 12 i 2015. Da var det landet totalt 67.000.000 kg mindre torsk enn per samme uke året før. Dette viser noe av naturens kraft og uforutsigbarhet. Vi må forstå og akseptere naturen som viktigste premissgiver for villfisknæringa. Det er min påstand at man ikke kan integrere eller ensidig regulere seg bort fra slike svingninger.

Se fordelene

I stedet for ensidig å fokusere på problemene sesongtoppen skaper, bør vi også legge vekt på de mulige fordelene vi har av dette og innrette næringa etter det.

For det første bidrar sesongtoppen til at vi kan ha en meget effektiv drift i vintermånedene. Dette er en stor fordel både for kystflåten og for den industrien som er tilpasset denne realiteten, som den konvensjonelle fiskeindustrien som produserer saltfisk og tørrfisk i Nord-Norge. 

For det andre gir skreiinnsiget oss et kjempegodt grunnlag for markedsføring gjennom god historiefortelling! 

Merkevaren SKREI er et godt eksempel og må utnyttes enda bedre. Vi bør kunne selge mye mer SKREI som en spennende sesongvare. I framtida bør man se for seg at hele Europa venter i spenning på dette flotte produktet når sesongen starter.

Det faktum at fisken kommer til oss og at vi fanger den med lavest mulig energibruk har også blitt stadig viktigere i markedsføringen.

 
Næringen vet best

Den andre påstanden som ofte dukker opp i debatten, er at vi eksporterer alt for mye ubearbeidet fisk. Bakgrunnen er at vi i større grad burde bearbeide fisken i Norge, blant annet for å skape arbeidsplasser. Dette er selvsagt viktig og ønskelig, men igjen er det nødvendig å ha med seg at det som her beskrives som et problem også gir oss fordeler.

Eksport av hel torsk har bidratt til at industrien i nord har fått et nytt bein å stå på. Man har fått større grad av fleksibilitet i produksjonen. Fersk eksport gir bedre likviditet for industrien og redusert lagerbinding senker risikoen.
Eksport av ubearbeidet fisk bidrar også til en effektiv håndtering av sesongtoppen.

Videre må man huske at fersk, ubearbeidet torsk er flere produkter og at denne eksporten kan utvikles med økt verdiskaping for eksempel ved å øke mengden SKREI som eksporteres.

Det er også et paradoks at det som har vært laksenærings store suksess, nemlig eksport av isoporpakket hel fisk, nærmest blir framholdt som torskenæringas fiasko. Jeg har for øvrig tillit til at norsk fiskeindustri som kjøper all fersk torsk som landes i Norge, selv vet best hvordan denne skal produseres og eksporteres.


Minsteprisen er viktig

Den tredje påstanden som med jevne mellomrom dukker opp er at Råfisklagets minsteprissystem skaper problemer for fiskeindustrien.

Dette er i hovedsak feil. Minsteprissystemet er bygd for å skape en bunn i markedet gjennom sesongtoppen, og systemet bidrar til å sikre norsk verdiskaping av torsken når prisene faller på ferskmarkedene i Europa.
Minsteprisen bidrar til økt stabilitet og forutsigbarhet for aktørene i ei næring hvor alt svinger. Det sikrer at det også er rom for små og mellomstore aktører i fiskerinæringa vår. Minsteprisen er i så måte også til stor nytte for små og mellomstore fiskeindustribedrifter. 

Så norsk fiskerinæring må også i framtida bygges på å arbeide med naturen og ikke mot den. Vi må utnytte de mulighetene som ligger også i eksport av hel, ubearbeidet fisk, og Råfisklagets minsteprissystem er godt tilpasset dette.


Tiltak som monner

Hvis man vil ta et grep for øke landingene av fisk på høsten, så bør man vurdere å endre kvoteåret til start 1. september.
Da kan næringsaktørene selv avtale leveranser av fersk fisk på høsten når dette er mulig, og man kan avvikle en rekke byråkratiske ordninger som er laget for dette formålet.
Det vil både forenkle og fornye torskenæringa og så får vi bare håpe at det også vil forbedre den.

Utover dette, så er åpningen av markeder og nedbygging av handelshindre sammen med en styrket ressursforskning blant det aller viktigste politikerne og myndighetene kan gjøre for å styrke fiskerinæringen. Samtidig må næringen selv, både fiskeflåten og fiskeindustrien, kontinuerlig jobbe med automatisering og effektivisering i høykostlandet Norge.