Kronikk: Fins det ulemper med èn nordnorsk region?

Det trykkes på i regionaliseringsdebatten om dagen. Saken er viktig å diskutere, for mye tyder på at endringer kommer, og at Nord-Norge muligens vil se annerledes ut etterpå. Kravet fra det nordnorske kommentariatet, godt hjulpet av tankesmier annetstedsfra, virker å være klokkeklart: Et samlet Nord-Norge.

Jeg skal i det følgende ikke konkludere på hva jeg mener er den rette løsningen, men forsøke å problematisere saken noe. I mitt hode er det nemlig slik at når storstemmene er så entydige i budskapet om et samlet Nord-Norge, kan vi være ganske sikre på at det er nyanser som går tapt.

Ett tema i debatten handler om antall mennesker vs antall kvadratkilometer. Nord-Norge utgjør 40 prosent av Norges landareal, men har bare knappe 10 prosent av befolkningen. Tilhengerne av èn region peker på det siste, "det er kjøttvekta som teller i Oslo".

Vel, hvis geografi er saken uvedkommende, hvorfor stoppe i Nordland da? En østlandsregion vil kunne komme til å bli 1,5 millioner mennesker; for å matche den kjøttvekta bør vi vel ta med oss både Nord- og Sør-Trøndelag, og Møre og Romsdal også?

Jeg går ut fra at få er enig i det - med andre ord: geografi betyr noe.

Så, er Nordland, Troms og Finnmark egentlig en fornuftig geografi for en region?

I et nasjonalt perspektiv ser det ikke slik ut. Kommunalminister Sanner antydet om lag ti regioner i Norge, en halvering av dagens antall. Om Nord-Norge blir èn region, gjenstår det altså 60% av arealet for de ni andre, det vil si at hver region i snitt får et areal tilsvarende 6,6 prosent av landets totale. Det blir jo i tilfelle litt underlig - èn region dekker 40 prosent, og de ni andre 6 prosent hver. De andre får i så fall et åpenbart fortrinn i en kompakt og lett håndterbar region.

Er vi sikre på at nord er tjent med det? Kan vi være sikre på at vi vil kompenseres for merkostnadene med en så stor region?

Husk at mange av oppgavene som vil tilligge en regional myndighet vil nettopp handle om kompliserte areal- og ressursspørsmål, ikke minst i kystsonen, hvor våre arealer kan synes endeløse, men i realiteten begynner å blir trangbodd. En god forvaltning av disse ressursene kan bare delvis løses gjennom digitalisering og bruk av moderne kommunikasjonsteknologi.

Jeg vet av erfaring at en beslutningstaker blir svært mye klokere om hun har førstehånds kjennskap til kommunen, naturen, folkene og bedriftene som blir berørt av beslutningen. Det samme med folks tillit til beslutningstakerne, om de kjenner seg sikre på at de som bestemmer både vet og kan, så vil de være mer villig til å akseptere og respektere en avgjørelse.

Det bor mennesker over hele Nord-Norge - om vi ender opp med èn administrasjon for hele regionen må det tenkes svært kloke tanker rundt hvordan vi kan etablere nærhet og tillit.

Et annet moment det pekes på er behovet for et politisk samstemt Nord-Norge. Det er det vanskelig å være uenig i. Men om økt samstemthet er spørsmålet, er èn region svaret? Tja. Finnmark er èn region, men Alta og Hammerfest er ikke så veldig enige likevel. Troms er èn region, men i Tromsø hevdes det at man har resten av fylket mot seg. Nordland er èn region, men Bodø er ikke everybody´s darling for det.
Med andre ord, man må skille mellom enhet og enighet. Det nytter lite at regionpolitikere reiser rundt og gir seg ut for å representere hele områdets interesser dersom ingen står bak og nikker.

Å skape enighet om viktige strategiske prioriteringer i en så stor region med så ulike interesser er svært krevende, antakelig langt vanskeligere enn å skape enighet i dagens fylker.

Mange, særlig representanter for næringslivet, peker ofte på fylkesgrensene som hinder for sin virksomhet. Dette er dessverre noen ganger rett. Vi ser også at kommunikasjoner, som for eksempel mellom Narvik og Harstad hvor det absolutt burde vært en hurtigbåtrute, lider under Korea-liknende tilstander ved fylkesgrensene. Dette vil bli bedre dersom disse grensene forsvinner. Men ikke glem at det samtidig dras opp nye grenser. Kommunene skal bli større, tildeles flere oppgaver og økt autonomi, og nye regiongrenser trekkes opp der de tidligere ikke var.

Vi behøver derfor ikke lulle oss inn i en forestilling om ubyråkratiske, grenseløse ressursområder. Grensene blir færre, men ikke borte. Og de nye, mellom storkommunene, blir kanskje mer markert enn de er i dag?

Til sist: Tilhengere av store regioner er nå såpass framoverlent i sin agitasjon at man kan ledes til å tro at det spøker for nasjonen slik vi kjenner den. En av de mest anerkjente spaltistene i BT, Ingebjørn Bleidvin, skrev her om dagen om fordelene med den nye Vestlandsregionen, som skulle bli så sterk at "vestlendingane ikkje treng reisa over fjellet for andre ting enn å treffa kongen". Han så for seg at Vestlandet selv skulle ha kontroll på infrastruktur, næringspolitikk og skatteinntekter, og kalte forøvrig sine meningsmotstandere for surmaga museumsvoktere.

Noe av det samme ser vi i Nord, de som argumenterer tungt for èn region ser først og fremst ut til å være opptatt av å frata hovedstaden makt, mer enn å framdyrke gode løsninger for folkene som bor her. Jeg er ikke imot autonomi i regionene, men finner grunn til å minne om at vi er lite land.

Inntil videre tror jeg det er klokt å jobbe for to regioner i nord. Som innbygger ville jeg akseptert at vi drøftet oss frem til andre konklusjoner også, men per i dag synes jeg ikke vi drøfter, det ropes, i kor.

Jeg ville syntes det var leit om vi konkluderte uten å i tilstrekkelig grad belyse alle sider ved saken. Derfor oppfordrer jeg debattanter til å legge ned parolene og erkjenne at det fins både opp- og nedsider, uansett løsning. Målet må ikke være å vinne en debatt, men å bidra til en trygg og god fremtid for folket som bor her.