Kommunesammenslåing er svaret. Hva var spørsmålet?

Det har skjedd et paradigmeskifte i den nordlandske debatten. Før var alle for lokalsamfunnsutvikling. Plutselig er alle for kommunenedlegging. Kommunene er for svake, staten er for volumiøs, de små er for dårlige, og større er bedre. Per definisjon.

Statistikk etter statistikk, tabell etter tabell, Power Point etter Power Point legges fram. Ja, det er overveldende! Overveldende hvor små de små er. Overveldende hvor sterk staten er, hvor strenge krav den stiller. Det er aldeles overveldende så store oppgaver kommunene har fått. Overveldende hvor mye sterkere de er de som er store nok til å ha vekstkraft – de som er robuste.

Jeg møter meg sjøl i døra hver dag jeg kommer på jobb. Hadde jeg hatt hatt, skulle jeg ha letta på hatten og sagt takk for sist, hvordan går det med deg? Jeg nøyer meg så langt med et sjølironisk smil.

Klart politikere vil styre! Stortingspolitikere vil styre fra staten, fylkespolitikere vil styre fra fylkeskommunen, kommunepolitikere vil styre i kommunen. Sjølsagt oppstår det da maktkamp, gnisninger, uenigheter, målkonflikter, gjensidig irritasjon. Det ligger i politikkens natur. Jeg har vært med på – og ivra for – politiske vedtak der jeg har spurt (meg sjøl og andre):

- Er dette egentlig finansiert?

- Jada, det ligger i ramma til kommunene, var alltid svaret, og dessuten er kommunene noen sutrekopper.

Velvel, jeg kjenner tidvis trangen til å stange meg i den samme døra. 

Jeg har vært ute av samfunnsdebatten i fire år. Det vi si, jeg har smughørt på høglytte diskusjoner om små og store samfunnsspørsmål, mens jeg har kokt og skjenka kaffe og unngått å blande meg. Alle som rører seg i samfunnsdebatten veit at en ser det en vil se, en finner bevis for det en vil bevise, en kan lage retorikk til det en trenger retorikk til. Slik opererer kommunesammenslåerne også. Så her er mine retoriske motbevis: 

• hva som er periferi, er relativt; og når periferien er borte, er det nærmeste sentrum blitt periferi
• kvantitativ analyse alene gjør blind når det er samfunn som skal undersøkes
• pek på siste store statlige reform som endte med a) måloppnåelse b) besparelse c) tilfredshet blant yrkesutøvere og befolkning?
• determinisme er feigt!

 Og sist men ikke minst: En kommune som Bø er ikke liten. Nei, du leste rett. Bø er nummer 17 av 44 kommuner i Nordland målt etter folketall. Bø er ikke liten.

Jeg hører med forundring at Bø har blitt yndlingseksempelet til kommunesammenslåerne. Det er mulig det har å gjøre med en ordfører som er profilert pragmatisk kommunesammenslåingsmotstander – og høyremann. Det kan komme av at kontrasten til storesøster, vekstkommunen Sortland, er så fin å illustrere med. Folketallet i Sortland har vokst forholdsvis like mye som nedgangen i Bø. Det er som skapt for en graf! Med brudden akse er det suverent som bevis. Dette kan jo ikke gå! Sortland kommer til å ete opp Bø!

Jeg medgir gjerne at Sortland lever godt på nabokommunene. Og så da?

Det er ikke vanskelig å telle kommuner og befolkning. Det er ikke vanskelig å lage oversikter med nye oppgaver som norske kommuner har fått. Det er ikke vanskelig å vise fram kart med uhensiktsmessige – ja til dels latterlige – kommunegrenser.

Men er det bevis? Er det tunge nok grunner til å gjennomføre en stor reform, med høg risiko for høg prislapp, sterk misnøye, stort effektivitetstap i en omstillingsperiode (det begrepet lærte jeg forresten hos staten, ikke i kommunen)?

Dette er beviselig:

• i Bø har vi ingen ufaglærte i skolen
• vi har bekledd alle førskolelærerstillinger med førskolelærere
• vi hadde ti søkere til rådmannsjobben
• vi rekrutterer det vi trenger (les: har råd til) av kvalifisert helsepersonell – fastlegene er kommunalt ansatt, og stillingene er uten gjennomtrekk
• brukerundersøkelser viser at de eldre i Bø som får heimesjukepleie er de mest fornøyde i landet (ja, de er mer fornøyde i Bø enn på Sortland)
• vi har høyest svarprosent på NAVs brukerundersøkelse, og de er over snittet fornøyde der også
• vi deltar i interkommunalt samarbeid om barnevernstjenesten, og er fornøyde med det (letta også, må jeg innrømme)
• vi har kommet til at det er best for oss å kjøpe enkelte økonomitjenester fra andre kommuner, slik minsker vi egen sårbarhet og får oppgavene utført
• vi har bygd kulturhuset, idrettshaller, samfunnshus og videregående skole på dugnad (skolen vil jeg forresten ha tilbake nå som fylkeskommunen har bestemt seg for å legge ned det videregående skole-tilbudet her)

Vi gjør egentlig det meste på dugnad i Bø, det er sånn vi skaper et levende lokalsamfunn. Bortsett fra velferdstjenestene, de tar kommunen seg av.

Staten har forlatt, og snart har fylkeskommunen også forlatt. Men kommunen tar seg av velferdstjenestene til folk, der folk bor. Kommunen er største arbeidsplassen i Bø. Ah, så lett å illustrere på en plansje – stooooor offentlig sektor, svaaaaakt privat næringsliv – alarm!

Tegner jeg et glansbilde? Vi har utfordringer og problemer i Bø. Vi går på med friskt mot, lokalkunnskap, engasjement og kompetanse og prøver å løse dem. Friskt mot, lokalkunnskap, engasjement og kompetanse – det kan vanskelig kvantifiseres, men det er samfunn vi snakker om. Folk og samfunn.

I Norge bor over en million mennesker i kommuner med færre enn 10.000 innbyggere. Hver femte nordmann! Det er vi som ikke har det bra nok nå. Det er vi som etter at kommunen vår er lagt ned, skal få bedre kommunale tjenester og mer lokaldemokrati.

Hva var spørsmålet, sa du?