Kommentaren: Rapport fra nord

Det hendte i de dager at det gikk ut et bud fra Majorstua om at alle landets NHO-kontor skulle ut på veien for å treffe flest mulig medlemmer. Strengt tatt var vi skyld i det selv.  Vi hadde "funnet opp" konseptet i 2015. Nå var tiden komme for en ny runde til lands, til vanns og i luften med. Dette er fortellingen om speedating anno 2016, om el-bilen, næringslivet, veiene og vår egen søring.

Det viktigste først: Speeddating burde vært innført ved lov for alle som skal jobbe for, med eller mot noen. 30 minutters møter på ulike plasser og med forskjellige folk gir unik innsikt og unike historier. En gang i året, så mange møter som mulig på en uke – det kan de fleste få til!

Om dating var lovpålagt måtte powerpoint bli forbudt. Du lærer aller mest av å lytte, spørre og svare.

Vi startet med å spørre på Svalbard. Hvordan går det, hva tenker dere om fremtiden og hva kan vi gjøre for dere? Ikke bare var naturen lys og flott, men fremtiden like lys og spennende for et Svalbard med godt grep om egen utvikling.

Vi fløy sørover og til vei-diskusjoner i Tromsø, for vei har vi mye av i nord. Ikke så god, ikke så bred, ikke så rett og ikke nok. Det passet godt å snakke om vei siden regjering og Storting jobbet med ny Nasjonal Transportplan.

Fisken skal frem, varene fra fabrikken, folk på jobb, bussene til ferga og ferga skal gå. Da må vi ha bedre vei og statens folk må beregne verdi av eksport – ikke antall mennesker på veien. Teller de biler og folk kommer vi aldri til å vinne frem i nord uansett hvor produktive vi måtte bli.

La oss kjøre videre: Vi møtte trykkeri, entreprenører, bilopprettere, urmakere, dyrleger og mange flere. Her gikk det unna. Praten satt løst og innspillene var mange. Tilgang på lærlinger, digitalisering, konkurranse, litt mer vei og fremtidstro. Jammen rakk vi ikke å leie oss en el-bil på veien også. Det lønner seg å få med seg alle ladekabler før du forlater bilutleien, men med fulladet bil og godt humør tok vi fatt på Troms-veiene.

Vi rakk møtene fint og lærte om kortreist mat og kultur, bryggeri og villmarks-camp før vi tok kveld. I disse reiseregningstider passer det å understreke at vi bodde standsmessig på finfin camping hos et medlem i Skibotn og kan vise alle reiseregninger!

I Troms går reiselivet så det suser. Når det ikke er streik vel og merke. Gjestene blir flere og kravene høyere. Både fra gjester og myndigheter. Gjestenes krav møtes med glede, tilsyns-Norges med en viss skepsis. Ikke fordi næringslivet ikke liker krav, men fordi kravene fra tilsyn ikke alltid er enkle å etterkomme. Næringslivet ønsker seg mer tilsyn for å veilede og utvikle, ikke for å skrive rapporter og dele ut prikker. Eller som et medlem sa det: - Om det brenner på et disco på Ayia Napa rykker de ut fra brannstasjonen her for å sjekke om vi har ryddet i trappegangen…

Vi dro videre så langt nord som vi har medlemmer. Fra den minste bedriftene med en ansatt til den største med flere tusen. Hjørnestensbedrifter alle sammen – hver på sin måte. Så mønstret vi på Hurtigruta. Kapteinen sto ved landgangen for å ønske velkommen. El-bilen var sulten på strøm. Vi fikk omvisning og mat. Elbilen fikk lading. Så langt hadde vi riktig ladekabel.

Vi sov oss til Harstad. Der ventet fine bedrifter på rekke og rad. Noen med røtter 1000 år tilbake, andre med produkter for 1000 år fremover. Melk, mat, design og opplevelser. Vi sugde til oss inntrykk, trykksverte, historier og møter. Hos Marcussen Metallstøperi ble vi både rørt og imponert. Å se det mulige i det umulige driver bedriften fremover. Nye kunder, nye produkter og nye ansatte fra "gutteprosjektet" til Nav og attføringsbedriften INKO.

I Bardu har de ville dyr. Noen bor i Polar Park og der har de bygd hytte hos ulvene. I Wolf Lodge står ulvene nysgjerrig på utsiden av stuedøra. Vil du ha hytta alene må du betale 75.000 for ei natt. Vil du ha ett rom kommer du unna med 10. Vi dro derfra sikker på at det var  verd prisen for den som har penger nok, vil ha treretters middag, guide og sove med ulver.

Turen gikk mot slutten. El-bilen subbet litt nedpå utpå Senja. Begredelige veier trenger vedlikehold. 5-6 trailere om dagen med torsk og laks bare fra Torsken tærer på veidekke, tålmodighet og sjåførens nerver. Likevel er bedriftene full av tro på fremtiden, men veiene må bli bedre og fergene må gå hele året! På Skaland Graphite følte el-bilen seg hjemme. Her forhandler de med Elon Musk om å levere til neste generasjon Tesla. Det kan bli penger av slikt, men det hjalp ikke på bilens strømmåler som nå gikk mot null.

Hos Brødrene Karlsen som nå drives av søstrene Karlsen pakket de laks for det svenske markedet. Vi fikk prøve oss ved samlebåndet, men det kan hende det kommer en og annen klage. Selv med halv fart på båndet, full fart på konsentrasjonen og egen støttekontakt ble det noen glipp.

På Finnsnes har de alt. Også ladestasjon for el-bil, men ikke skjøtekontakt for vår biltype. På turens siste ladning manglet vi et magisk skjøtestykke og vår medfølgende søring ble bekymret for om vi ville rekke flyet. Med litt magisk hjelp, lokal smidighet og god, gammel bensinbil kom vi oss det siste stykket hjem.

På hjemveien sørget vi for at alle som følgte NHO Troms og Svalbard på Facebook hadde fått med seg at det hadde vært en fin tur. Vi rakk å diskutere om det var riktig å ta legge ut så mange bilder. Vi behøvde ikke lure lenge.

På turens siste stopp traff vi en engasjert medarbeider som sa: Æ elske næringslivet! Æ har fulgt dokker hver eneste dag på Facebook og lært så mye! Kæm hadde trudd at det va så mye spennende som skjedde der jeg kjører forbi hver dag.

Ikke bare hadde det vært en fin tur for oss, men jammen også for hun som hadde fulgt oss fra dataskjermen. Bedre kan det knapt bli!