Kommentaren: Hvor lenge varer krigen?

Som norsklærer var jeg ofte rørt, men sjelden til tårer, av unge menneskers møte med livet og litteraturen. I mai rant det over.

De siste ukene hadde klassen lest Herbjørg Wassmos "Huset med den blinde glassveranda", fortellingen om tyskerungen Tora. "Skam", var forslaget fra en av elevene da jeg ba klassen oppsummere tematikken i denne boka. Dette ordet rommer incesten, familievolden og fattigdommen i den nordnorske etterkrigsvirkeligheten som Wassmo skaper.

"Helt enig", sa en av medelevene, den tyske unge kvinnen som for få år siden flyttet til Norge og Lofoten. "Skammen i boka handler jo også om den tyske identiteten til Tora, om spennet mellom å anerkjenne sin bakgrunn og skjule halvparten av den i hverdagen. Dette blei ei sterk bok for meg, fordi den også handler om min egen skam".

Ordene hennes tok meg tilbake til noen av de mange 17. mai-talene jeg hører, med en viss bismak i munnen når taleren fråtser i ord om okkupasjon og at vi "aldri igjen skal la oss legge under nazistenes åk", som talen jeg hørte for ikke mer enn tre år siden. Jeg hørte fortsatt ordene hennes da jeg i likhet med en halv million andre nordmenn lot mitt nasjonalromantiske blod bruse foran "Kongens nei", den første av flere filmer i samme sjanger vi kan vente oss framover.
Nå skal vi snart få slaget om Narvik og historien om Baalsrud repetert. Hvis andre får det som de vil, blir det etter hvert storfilm om tyskernes herjinger i Finnmark den siste krigshøsten.

Vi kan ikke tro at vi kan fortsette å gjøre dette til en del av den store nordnorske fortellingen som blir fortalt og gjenfortalt, uten at det påvirker mennesker og relasjoner mellom mennesker som lever mer enn 70 år etter det fortalte.

Spørsmålene er egentlig like enkle som ukorrekte å stille: Trenger vi virkelig flere filmer om andre verdenskrig nå? Har vi ikke, selv innenfor våre egne grenser, trusler nok mot folkesuvereniteten, trykkefriheten og religionsfriheten til 17. mai-taler i hver grend - uten å ta i bruk historien og retorikken om okkupasjon, brent land og evakuering?

Selvfølgelig skal vi huske! Min families historie - og sågar min egen eksistens - er et resultat av brent jord og evakuering på slutten av andre verdenskrig. Vi skal huske som enkeltmennesker fordi vi, i likhet med Tora i "Huset med den blinde glassveranda", har godt av å romme helheten av vår egen bakgrunn og historie. Vi skal huske som samfunn fordi den kollektive hukommelsen minner oss om at vi selv har vært på flukt og hatt bruk for andres hjelp og gjestfrihet.

Vi må likevel være kritiske til hva vi bruker denne hukommelsen til, i dag. Europa har nye utfordringer. Grensesamarbeidet er utfordret, vi har et nærområde som kollapser og migrerer, og flere land opplever eller har nylig opplevd dype økonomiske kriser. Disse utfordringene gjør at antidemokratiske krefter gjør seg gjeldende, og høyreradikale, nasjonalististe politiske retninger får vind i seilene i flere av landene vi samarbeider tett med. I denne situasjonen tror jeg ikke vi forebygger et mindre samarbeidsorientert og i verste fall et konfliktsøkende kontinent med å vedlikeholde gamle sår.

Tvert imot er jeg opptatt av at vi hjelper vår egen og neste generasjon politikere og samfunnsdebattanter til å anerkjenne hverandre og hverandres verdighet. Jeg er ikke sikker på at alle maidager, bokhøster eller filmfestivaler bidrar like mye til det. Uten å være selvkritisk til hvordan vi forteller historien og på hvilken arena, risikerer vi å vedlikeholde en skam og påføre den til en ny generasjon europeere som, mer enn gamle minner, trenger mot og raushet i møte med et Europa som utfordres på mange plan.

I dag tok jeg kontakt med min elev igjen. Jeg vil jo ikke publisere denne kommentaren uten at hun får lese den. Nå leser du den fordi hun svarte: "Jeg blir glad for at noen vil snakke om dette". Og det tok hun seg tid til, midt i eksamen i internasjonale relasjoner på Europa-studier i den Haag.

Så Europa ser framover. Det kommer en ny generasjon, med et nytt kollektivt minne, nye taler og nye filmer.