Kommentaren: Fornuft og følelser i kommunesammenslåingens tid

 

Mai har vært en arena for viktige avstemninger langs kantlinjer som følger geografiske, kulturelle og politiske grenser. Først ute var smil og tårer i Melodi Grand Prix – etterfulgt av de siste dagers følelsesladede folkeavstemninger om kommunesammenslåinger i Nord-Norge. Felles for disse hendelsene er at stemmegivningen kanskje i større grad er basert på følelser enn fornuft?

Én av kommunene der innbyggerne gikk til urnene for å si sin mening, var Lødingen kommune i Nordland. Her skulle de ta stilling til hvorvidt de helst vil stå alene – og om hvem de eventuelt vil dele den kommunale ektesengen med. Folket i Lødingen talte tydelig. De vil definitivt forbli seg selv nærmest, men om de må inngå ektepakt med noen, får det bli Vågan kommune.

Vågan kommune, ja. Det er der jeg bor. Én av seks kommuner som i dag definerer det administrative kartet i Lofoten. Et øyrike med nærhet til store naturressurser og med et internasjonalt merkevarenavn de fleste regioner gladelig ville gitt sin høyre hånd for.
Et øyrike der det samtidig er et stort strekk i det kommunale laget og hvor lite mangfold i næringslivet gjør oss alle sårbare. Et øyrike hvor den ene øya ligner seg selv mer enn naboøya og hvor det hersker en konstant rivalisering mellom de to største kommunene; Vågan og Vestvågøy.

I kommunesammenslåingenes tider, har da også Vågan kommune valgt å heller se mot Lødingen i øst enn mot vest og sine nabokommuner i Lofoten.
For meg er det nærmest uforståelig at Vågan, som én av øyrikets to viktigste vekstmotorer, velger bort muligheten til å skape Lofoten kommune – og slik styrke et merkevarenavn i verdensklasse.

Saken stiller seg om mulig enda mer underlig med tanke på at øyrikets interkommunale samarbeidsorgan, Lofotrådet, parallelt jobber målrettet for å få på plass en felles merkevare for Lofoten. Dette er en prosess hvor nettopp Vågan og Vestvågøy samarbeider om et prosjekt som er både riktig og viktig for alle kommuner i regionen. At Vågan kommune da velger å se en annen vei når selveste Lofoten kommune nå er innenfor rekkevidde, henger derfor ikke på greip.

Avgjørelsen er dessverre ikke overraskende – rivaliseringen tatt i betraktning.

Det er i nemlig i Vågan og Vestvågøy vi finner de to største sentrene i Lofoten – som sannsynligvis representerer årsaken til at vi nå ser den urgamle strategien "splitt og hersk" utspille seg i forbindelse med prosessen omkring kommunesammenslåinger i øyriket.

For hva kunne vel vært verre enn at den andre vekstmotoren blir det prefererte kommunesenteret for en mulig storkommune ved Vestfjorden?

Så får det heller være at ingen av de to mulige framtidige kommunekonstellasjonene i øyriket får tilgang på kremnavnet Lofoten kommune. Egen suksess er nemlig, som kjent, vel og bra, men andres ulykke er heller ikke å forakte.

Det kommunale dramaet fra Lofoten er lite trolig unikt for de mellommenneskelige prosessene som i skrivende stund pågår i Nord-Norge – og landet for øvrig. For både folkeavstemningene og de politiske diskusjonene bærer kanskje mer preg av nettopp følelser enn fornuft?

Rivalisering i passelige doser kan være sunt og bidra til vekst. At Bodø og Tromsø stadig er i tottene på hverandre, vil gjødsle framveksten av to viktige og komplementære sentre i en landsdel med stor geografisk utstrekning.
Kunsten er imidlertid å vite når man skal samle seg for å oppnå et større, felles mål. Og i denne kunsten utgjør den pågående prosessen rundt kommunesammenslåinger et avgjørende svennestykke for det nordnorske samfunnet.

Jeg skal ikke påberope meg å ha nok kunnskap til å uttale meg om hver enkel avstemning som angår kommunesammenslåinger. Jeg synes likevel det er på sin plass å be både befolkning og politikere saumfare argumentene de legger til grunn for sitt syn.

Er det fornuft eller følelser som er ditt foretrukne kompass når spørsmålet om kommunesammenslåing skal besvares?

Å bygge framtid, krever evne til å løfte blikket, til å identifisere hvordan summen av én pluss én kan bli større enn to og til å holde målet i sikte – også når følelsene tar overhånd.
Prosessen rundt kommunesammenslåinger representerer en utfordrende testarena for både politikere og befolkning i så måte. I kampens hete kan det derfor være på sin plass å peke på hva man kan vinne når man er i stand til å legge nabostriden til side og heller se hva man kan vinne sammen.

Da jeg ble født i Lofoten på slutten av 70-tallet, måtte foreldrene mine ta ferje for å komme seg til sykehuset i Vest-Lofoten. Få år etter, gikk startskuddet for å forbinde øykommunene langs Lofotveggen gjennom et storstilt samferdselsprosjekt. Og når tunnelen under Nappstraumen stod ferdig i 1990, markerte den en ny virkelighet i et ferjefritt Lofoten.
Det var samarbeidet på tvers av kommunale grenser som gjorde denne raden av sammenkoblede øyperler mulig.  Som for så mange sentrale samferdselsprosjekter i Nord-Norge i samme periode.

Byggingen av bruer og tunneler langs kysten av Nord-Norge utgjorde et svært viktig løft for infrastruktur og kommunikasjon som skapte bedre rammebetingelser for næringslivet i kommunene. Et løft både enkeltmennesker, kommuner og regioner, har høstet frukter av. Et løft som har vært med på å bygge fundamentet for Gullkysten som i dag er på alles lepper.

I fjor kunne man imidlertid lese at 41 av de nordnorske bruene har sviktende bæreevne. At bæreevnen er redusert, er ikke i seg selv et resultat av manglende samarbeid på tvers av kommunale og regionale grenser. Det er likevel et symbol på at samfunnet vi lever og arbeider i alltid vil stå overfor utfordringer der samarbeid er den eneste løsningen.

Som lofoting og nordlending, føler jeg nå på samme materialtretthet som bruene med sviktende bæreevne. Jeg er så uendelig lei av evinnelig rivalisering og manglende evne til å holde det som burde være et felles nordnorsk mål i sikte: Å innta den posisjonen vi bør ha både nasjonalt og internasjonalt – ved å spisse laget.

Jeg er rett og slett for gammel til å finne pubertal territoriepissing underholdende – og for ung til å avfinne med meg at det er slik mitt Nord-Norge skal være.

Jeg ønsker meg heller et lokalt og regionalt nord der samarbeid er den selvfølgelige nøkkelen til felles suksess. Der vi konkurrerer når vi må. Og der vi spiller hverandre gode når vi kan.  

Jeg vil ha et Nord-Norge der vi evner å se hva vi sammen kan skape med det fantastiske utgangspunktet vi har.

Det er slik vi danner det nordnorske vinnerlaget.

Og i den sammenhengen spiller det så ufattelig liten rolle hvem som får rollen som senter – uavhengig av om perspektivet er lokalt eller regionalt.