Kommentaren: En sørings bekjennelse

For tre måneder siden pakket jeg kofferten og flyttet fra Oslo til Bodø, der jobben som kommunikasjonsrådgiver for Nordområdesenteret ved Nord universitet ventet. Det har vært en fantastisk vår og sommer med fjellturer i midnattssol, magiske konsertopplevelser på Træna og late dager i Lofoten.

Click here for English version.

Livet nord for polarsirkelen har gjort ting med meg. Jeg har blitt en ihuga væroptimist (jeg har knapt fått et myggstikk i år, takket være vinden!). Treningssenter er byttet ut med fjell og fjord. For første gang i mitt liv har jeg spandert på meg siste mote innen regntøy.

Overskrifter som "Rekordstor kveite fanget" er klikkagn som jeg aldri ville bitt på tidligere; nå sluker jeg sakene med stor interesse.

En nylig hendelse fikk meg imidlertid til å innse at det også har skjedd noe med hvordan jeg ser verden: tankesettet mitt har gjennomgått et borealt skifte. Jeg ble invitert til 30-årslag i Oslo, og skrev på Facebook-arrangementet at jeg skulle ta turen dersom jeg befant meg sørpå. En venn svarte: "Et soleklart tegn på at du er blitt godt integrert nordpå når du definerer Oslo som sørpå!".

Kommentaren fikk meg til å stoppe opp. "Det meste er nord", tenkte jeg spontant. Jeg så for meg Norgeskartet, og slo et imaginært belte om den smekre midja til det langstrakte landet vårt. Hvis Steinkjer (Norges geografiske midtpunkt, ifølge Statens kartverk) markerer midtlinja mellom nord og sør, må da virkelig Oslo kunnes sies å være sørpå?

Hvordan kunne det ha seg at min høyt utdannede og særdeles oppegående kamerat ikke tok inn over seg denne enkle geografiske kjensgjerningen?

Midt oppi forundringen over hans reaksjon, slo det meg at for bare noen måneder siden ville jeg ha tenkt det samme. Det er ikke lenge siden "sør" var synonymt med bløde konsonanter og skjærgårdsidyll, noe som lå sør for det geografiske nullpunktet: hovedstaden.

For første gang innså jeg at mitt verdensbilde hadde en liten implisitt pil ved Oslo hvor det sto "Du befinner deg her".

Så her er min tilståelse: jeg var en av de søringene som ikke så lengre enn min egen nesetipp. Til tross for at jeg allerede jobbet med nordområdespørsmål og var godt kjent med den økonomiske, militære og kulturelle betydningen av Nord-Norge, har jeg nikket til festtalene uten å egentlig skjønne greia.

For mange nordmenn er nord så fjernt. Et kuriøst konsept, som i Haralds Eias messende sang om "de tre nordligste fylkene i landet vårt". Jeg måtte bo her for å se verdiskapningen, veksten og optimismen. Jeg ble overrasket over det internasjonale arbeidsmiljøet ved det nyfusjonerte Nord universitet. Unge, lovende akademikere fra hele verden har endt opp i Norges mest attraktive by, og er i likhet med meg imponert over livskvaliteten, fagmiljøene og naturen.

Samtidig mistenker jeg at grunnen til at Nord har rekruttert så mange internasjonale talenter, er at norske arbeidstakere er lite mobile. Selv måtte jeg også gå noen runder med meg selv da drømmejobben dukket opp langt utenfor Ring 3 i Oslo. Jeg har studert og jobbet i fire land, og er ikke redd for å bryte opp og prøve nye ting.

Hadde du tilbudt meg en jobb i Brussel hadde jeg flyttet på dagen, men Bodø? Med unntak av yrkesmilitære og leger i turnus, kjenner jeg nesten ingen på min alder som har valgt å flytte nordover.

Etter tre måneder i Bodø kan jeg konstatere at jeg tok det riktige valget. Jeg vil anbefale alle som har sett seg lei på Oslos trange arbeids- og boligmarked om å utvide søket på Finn.no. Selv er jeg takknemlig for at jeg har fått denne muligheten til å følge karrieredrømmen samtidig som jeg blir bedre kjent med mitt eget land.

Jeg er ny i nord, med bare tre måneders ansiennitet, men nok til at jeg ser ting med et helt nytt perspektiv: Nå vet jeg at det meste er nord.