Kommentaren: Du vil ikke TRO hva som vil skje i 2017!

Vi er bare noen dager unna de tradisjonelle nyhetskavalkadene som oppsummerer året vi snart legger bak oss. Kavalkadene hjelper oss i en øvelse som kanskje er enda mer interessant: Ei kort oppsummering av trendene vi vil se i den nordnorske samfunnsdebatten i 2017.

Målingene i disse dager gjør det lite kontroversielt å påstå at sentrum generelt, og Senterpartiet spesielt, kommer til å gjøre det svært sterkt ved høstens stortingsvalg. Det vågale er å si at oppslutningen rundt Senterpartiet vil holde seg høy og gi resultater i september.
Den viktigste grunnen til dette er at Senterpartiet er i ferd med å bli Nord-Norges Trump. Presidentvalget i USA er blitt forklart med at Trump er de fortaptes gud, altså skikkelsen som vokser på understrømmer av frustrasjon som ingen andre av de etablerte politiske bevegelsene evner å fange opp.

Bundet av regjeringsmakt og samarbeidspartnere er FrP forhindret fra å ta denne rollen, og i mellomtiden tar Sp den i en rekke saker. De to ferskeste eksemplene på dette i nord er debatten rundt langtidsplanen for forsvaret (LTP) og at DAB-nettet nå overtar for FM-signalene. Begge sakene ligger også på den politiske konfliktaksen som valgforskerne kaller sentrum-periferi-aksen. Der har Sp både mannskap og retorikken til å opptre godt i. Det er derfor Sp, mer enn de andre partiene i sentrum, vil tjene på disse og lignende debatter. Det så vi allerede i støvet etter LTP-forliket mellom regjeringspartiene og Ap. Her viste V og KrF langt mindre evne og vilje enn Sp til å kapitalisere på den nordnorske frustrasjonen. I tillegg setter samarbeidsavtalen med regjeringen Venstre og KrF i delvis samme posisjon som FrP, om enn noe mindre lammende.
For Sp kan utfordringen bli at noen målinger nå er så gode at de kan risikere å havne i et rødgrønt flertall med større kjøttvekt enn forrige gang, med tilsvarende fallhøyde.

Det andre vi skal legge merke til er at 2017 blir året da vi kommer opp av regiondebattens skyttergraver og møtes, antakelig et sted i Ofoten.
De siste årene har vi i nord beveget oss fra å tenke på, til å snakke om det koordinerte Vestlandet. Ikke minst har den allerede nevnte LTP-en vist oss at vi må jobbe tilsvarende godt i nord for å utarbeide og forankre regionale innspill med en slik ryggdekning at de vanskelig kan overses der beslutningene fattes.
Vi kan like det eller ikke, men det er fortsatt som regel i sør, og der teller kjøttvekt og profesjonalisert påvirkning.

Ved årsskiftet står minst to nye spørsmål av like stor betydning som LTP for døra. De utløser det samme behovet for å snakke med en stemme. Det ene av disse er konsekvensutredning av oljevirksomhet i nordre Nordland og Sør-Troms, og det andre er den framtidige kvotepolitikken.

Denne erkjennelsen vil endre måten vi snakker om en felles region på, og det vil sannsynligvis skje i to bølger. Først vil Nordland og Troms ytterligere styrke sin tro på verdien av en felles region. Nøkkelen ligger i å begrave, eller i det minste å devaluere, de umoderne begrepene regionsenter og regionhovedstad. Digital teknologi i dag og i framtiden gjør både de som jobber på og de som skal bruke et offentlig kontor, langt mindre avhengig av nærhet til dette kontoret. Oppgavene kan utføres på flere steder, og det kan bli flere, og ikke færre, byer som får oppgaver og arbeidsplasser i det nye Hålogaland.
Den andre bølgen kommer når Finnmark hekter seg på dette arbeidet mot slutten av året, litt mer skeptisk og litt mer presset enn fylkene lengre sør.

Det som kan bli den tredje trenden i neste års samfunnsdebatt i nord, er allerede introdusert: Fiskeri- og sjømatpolitikk.
Det nye er ikke at dette er viktig for næringsliv og bosetting i nord. Det nye er at vi skjønner det, av to grunner: For det første leverte det regjeringsoppnevnte kvoteutvalget i går sine svar på hvordan kvotesystemet for fiskeflåten bør være i framtiden.
Mandatet fra daværende fiskeriminister Aspaker var offensivt, og sa at gruppen skulle gi "en fullstendig gjennomgang av dagens kvotesystem", inkludert mulige alternativer til dagens system.
Utvalget behandler også det såkalte ressursrentespørsmålet. Fiskerne høster av fellesskapets verdier, og utvalget ble bedt om å konkretisere denne verdien og hvordan de kan betale tilbake til samfunnet.
Om enn noe forsinket leverte gruppen i går et dokument som gir like offensive svar som statsråden bestilte. Vi bør kunne forvente mange og opplysende debatter mens politikerne prøver å utforme en politikk, i det vanskelige spenningsfeltet mellom legitimitet og forutsigbare rammevilkår for en moderne og kapitaltung næring.
Den andre grunnen til at dette spørsmålet blir viktig i valgåret 2017 er at vi har en fiskeriminister som i større grad enn mange av sine forgjengere skaper debatt, om både seg selv og saksområdet han skal utforme politikk på.

Det er lett å påstå og vanskeligere å spå, særlig om framtida. Det er bare året som kommer som kan vise om Senterpartiet vokser, om fylkespolitikerne evner å bli strategisk forsonende og om fiskeripolitikken vil engasjere flere enn journalister i fagpressen.

Det siste bør bli sant, for det fortjener Nord-Norge.