Kommentaren: Det varme nord

Jeg er langt fra den første som har pakket kofferten, brettet opp ermene og latt meg lokke av arbeidsmulighetene i Nord-Norge, og jeg blir ikke den siste. Jeg håper alle får en like varm velkomst som det jeg har fått, uavhengig av hvor de kommer fra, og hva som bringer dem hit.

Det var en jobb som trakk meg nordover. Jeg er bare en av mange, og mange kommer fra langt mer eksotiske steder enn mine hjemlige Hamar-trakter.
For det er ikke noe nytt i at folk kommer til Nord-Norge for å jobbe. Fra hvalfangst og Lofotfiske til gruvedrift og industri, for driftige tilreisende har det vært arbeid å få i ressursrike nord til alle tider. 

Som hedmarking omplantet til Nordland begynner jeg nå endelig å ta inn over meg hva det vil si å komme fra en kystnasjon. I Hamsuns Landstrykere fremstår Norskekysten nærmest som en Europavei der man like gjerne kan fortsette til Spania hvis man først har seilt fra Bodø til Bergen. Og på samme måte som nordmenn har ferdes vidt, har folk kommet langveisfra og funnet veien til Nord-Norge.


Oslo og Bodø – like internasjonalt

Da jeg bodde i Oslo var jeg tilknyttet et veldig internasjonalt miljø, takket være jobben som lokalansatt på en ambassade og flere expats i den nærmeste vennekretsen. Etter å ha flyttet til Bodø oppdaget jeg at omgangskretsen min her var minst like internasjonal. Kollegene mine på universitetet kommer fra Russland, Ukraina, Østerrike, Nederland og Iran. Jeg har fått en amerikansk venninne, en ekte sørstatsjente som falt for en staut Bodøværing (et kjærlighetsgissel, som noen spøkefullt kaller det).

Jeg la merke til noe ved mine internasjonale venner her i nord: så godt som alle snakker norsk, og gjerne klingende dialekt. Det er slett ikke tilfellet for mine venner i sør. Selv om mange av dem har bodd i Norge i flere år, går det mest i engelsk. Jeg kan ikke klandre dem. Jeg har selv bodd i fremmede land og vet at motivasjon er helt avgjørende for å lære språket. Og hva er poenget med å lære norsk hvis du opplever at ingen nordmenn vil snakke med deg?


Integrering på nordnorsk

Er nordnorsk integrering annerledes enn i resten av landet? En kollega av meg bemerket at integrering historisk sett har vært mye enklere i Nord-Norge. Mange lokalsamfunn er vant til å ta imot utenlandsk arbeidskraft, og de innflyttede går rett i jobb og finner seg til rette. En ekstremvariant er Svalbard, et samfunn av tilflyttere hvor man må ha en jobb for å kunne bosette seg.

Jeg hørte en annen betraktning rundt nordnorsk integrering da jeg var på en lokal debatt om innvandring for ikke så lenge siden. Ordstyreren undret om ikke folk fra Nord-Norge hadde en bedre forståelse av hva det vil si å bli møtt med fordommer og fremmedfrykt, fordi man ikke skal mange tiår tilbake i tid før nordlendinger selv opplevde diskriminering. Det ble sagt at noen nærmest følte det som en lettelse når de første fremmedarbeiderne kom på 70-tallet og tok over plassen nederst på den nasjonale rangstigen... 


Nord-Norge trenger folk

Det er ikke dermed sagt at det er lett å komme til Nord-Norge som innvandrer. Men de jeg kjenner som har gjort det, har bygd seg gode liv. Våre tre nordligste fylker, akkurat som Norge generelt, nyter godt av innflyttere som kommer med arbeidslyst og nye impulser. Nordland fylkeskommune har skjønt det lenge, og lanserte i 2009 en kampanje for å skaffe 10.000 nye innvandrere til fylket. Om prosjektet var vellykket har jeg til gode å finne ut av..

For Nord-Norge trenger folk. Fredag kom en rapport fra Konjunkturbarometeret Nord-Norge som er langt fra lystig å lese. Fraflytning er noe man sliter med i mange distrikter, men i nord er det mer som står på spill enn andre steder. Utredninger viser nemlig at Nord-Norge har et enormt potensiale for å øke sysselsettingen de neste tiårene, men det forutsetter massiv innvandring. Industrien og næringene vi skal leve av etter olja må bygges opp nå, og da trenger vi lokalsamfunn i vekst!


Varm velkomst

Selv har jeg fått en utrolig varm velkomst, og det er lett å bli glad i både folk, kultur og natur. Mange kommer til Nord-Norge med planer om å bli værende en sesong eller noen få år. Når folk blir boende, er det fordi de trives.

Det siste året har debatten om innvandring i stor grad handlet om flyktninger. Både dugnadsvilje og fremmedfrykt har gjort seg gjeldende i norske byer og grender. Det er stor forskjell på å komme som arbeidsinnvandrer og som flyktning. Integreringen tar lengre tid, og den kulturelle tilpasningen er mer krevende. Det er kanskje her det er viktigst å holde den nordnorske gjestfriheten i hevd?


Oss og dem

Jeg har en kollega fra Kjerringøy. Han er nordlending på sin hals, men det franskklingende etternavnet vitner om at slekta hans en gang var innvandrere til Norge. I likhet med hundretusentalls hugenotter flyktet de fra religiøse forfølgelser i Frankrike på 1700-tallet. I en tid der den nordnorske kysten opplevde en voldsom framvekst av handel og industrialisering, var impulser og fagkunnskap fra kontinentet en verdifull ressurs.

Tiden visker ut skillet mellom oss og dem. De menneskene vi ønsker velkommen i dag – også de som trenger litt mer tid til å finne seg til rette – vil være med å holde hjulene i gang innenfor industri, helsevesen, utdanning og kulturliv.

Så kjære kollegaer, naboer, medstudenter, medborgere og nyvunne venner: Takk for at dere har tatt imot meg med åpne armer. Fortsett å gi oss nykommere en varm velkomst, det er sånn vi bygger landet!