Kommentar: Trump og det transatlantiske samarbeidet

NATO og USAs forsvarspolitiske forhold til Europa er sjelden tema i amerikanske presidentvalgkamper, men det har endret seg med Donald Trump som republikanernes presidentkandidat. Hans uttalelser om at allierte land må bevise at de betaler sin del av forsvarsutgiftene før USA vil komme dem til unnsetning, har skapt forskrekkelse ikke bare blant NATOs mest sårbare medlemmer i øst, men også hos de mange amerikanere som ser viktigheten av å ha venner og allierte.

Click here for English version.

Trumps kommentarer og den støtten han har fått fra amerikanske velgere betyr ikke at det er sterk støtte i opinionen for at USA skal forlate NATO. Nylige meningsmålinger viser et mer komplisert bilde. En gallupundersøkelse fra Pew Research Center viser at rundt 77% av de spurte ser NATO-medlemskap som en fordel for USA. Bare 16% så negativt på NATO. Den samme meningsmålingen viste også at et flertall i USA ser forholdet til Europa som viktigere enn forholdet til Asia.

Selv om dette er tall som kan berolige de som frykter at USA skal trekke seg ut av NATO, er det viktig å merke seg at Trumps uttalelser har brakt spørsmålet om byrdefordeling inn i den offentlige debatten. Man må ikke glemme at mange amerikanere forståelig nok etterlyser større satsing på utdanning, infrastruktur og helsevesen, etter mange år med mangel på investeringer i offentlig sektor og økonomiske nedgangstider med arbeidsledighet og svak vekst mange steder i landet.

Uavhengig av hvem som blir USAs neste president, vil amerikanernes fokus på Europas forsvarsbudsjetter bestå. Dette er argumenter som har vært framført av en rekke amerikanske forsvarspolitikere. Daværende forsvarsminister Robert Gates gjorde manglende forsvarssatsing blant europeiske allierte til en hovedsak i sin avskjedstale i Brussel i 2011.  Det Trump har gjort, er å lufte disse bekymringene offentlig, og ta saken videre fra Washingtons møterom til den offentlige plattform en presidentvalgkamp er.

Det blir imidlertid ikke helt rettferdig å koke ned det transatlantiske forsvarssamarbeidet til dollar og euro. USAs allierte i Europa bidrar betydelig til amerikansk og global sikkerhet. Et eksempel er innsatsen i Afghanistan, der Estland, Danmark, Canada og Storbritannia alle led større tap enn USA, sammenholdt med landets befolkningsantall. I Syria leverte Norge, Danmark, Finland og Italia viktige bidrag for å fjerne kjemiske våpen i 2013. Man kanskje viktigst er det at forholdet USA-Europa utgjør verdens demokratiske kjerne, et faktum som blir stadig viktigere etter hvert som flere autoritære regimer dukker opp og demokratiske krefter synes å lide.

Når det er sagt, er det viktig at europeiske NATO-medlemmer opprettholder de lovende første skritt som er tatt ved å øke forsvarsbudsjettene de siste årene. Polen har satt i gang en imponerende modernisering av forsvaret, og Litauen er i rute for å nå NATO-målet om 2% av GDP til forsvar i løpet av neste år. Norges langtidsplan for forsvaret er også et skritt i riktig retning, og vil gi Norge mulighet til å fortsatt være ledende på NATOs nordlige flanke. Det er viktig å huske at Nordområdene og Norske- og Barentshavet stadig oftere nevnes som mulige friksjonssoner mellom NATO og Russland. Den norske langtidsplanen har imponert de som følger NATO og Europa tett. Men planen må selvsagt bli fullt ut dekket og implementert.

I tillegg til å øke forsvarsutgiftene, bør Europa gripe mulighetene til å forbli USAs foretrukne globale samarbeidspartner. At nasjonalt forsvar og regional stabilitet kommer først for land som Norge, de baltiske statene, Polen og Romania, er både forståelig og riktig. Men det transatlantiske samarbeidet må være gjensidig, og ikke bare handle om USAs sikkerhetspolitiske garantier overfor Europa. Den globale sikkerhetspolitiske agendaen er tettpakket, med et urolig Midtøsten og en ulmende stormaktsstrid i Asia/Stillehavsområdet. Norge og resten av Europa har allerede bidratt betydelig til kampen mot ISIS i Midtøsten.  Oslos avgjørelse om å delta i den amerikanske marineøvelsen RIMPAC i Stillehavet ble i Washington tolket som et tegn på Norges støtte til sikkerhet og stabilitet i regionen. Det er imidlertid viktig at dette globale partnerskapet opprettholdes, og at man finner nye måter å videreutvikle samarbeidet på. Verden opplever turbulens på en skala vi ikke har sett på mange tiår, og den globale orden blir stadig utfordret. Både USA og Europa må være villig til å investere i fremtidens fred og stabilitet.

Nordenman er forfatter av disse to rapportene som nylig ble gitt ut av Atlantic council:

NATO in an Era of Global Competition

The Naval Alliance: Preparing NATO for a Maritime Century