Kommentar: Heia Barents!

Russland og Norge i kamp under Barents Winter Games i Murmansk. Akkurat som under den kalde krigen bygger idretten bro i en krevende tid mellom Russland og Europa. I det øyeblikket de to jentene trådte inn på matta og startet brytekampen, forsvant de språklige, kulturelle og politiske barrierene. De var likeverdige konkurrenter.  
 
Ekte idrettsglede

I helga var avisene i Nord-Norge fulle av reportasjer fra Barents Winter Games i Russland. 10 idrettsgrener og til sammen 700 ungdommer fra Norge, Sverige, Finland og Russland deltok i den største idrettssatsingen i Barentsregionen noensinne.   
 
Over 200 norske idrettsutøvere deltok i Murmansk. De beskrev et høyt nivå og tøffe kamper. De fortalte begeistret om profesjonaliteten, den flotte svømmehallen og de splitter nye skiskytterfasilitetene i Murmansk.  Flere sa de var positivt overrasket over maten, gjestfriheten og standarden, og at de nå hadde nye idrettsforbilder i nabolandene.
 
Idrettsdiplomati

Barents Winter Games er et godt eksempel på hva Barentssamarbeidet egentlig handler om: folk møtes og blir kjent med hverandre.
Ungdommene oppdaget at de stort sett liker det samme innenfor idrett og populærkultur, og at de ikke er så ulike som dekanskje hadde trodd. Det er mykt diplomati i praksis. Det bygger ned stereotyper og skaper toleranse.   
 
På Barentssekretariatet er vi derfor glade og stolte over å kunne bidra til å få til slike arrangementer med idretten. Kultur og idrett er de områdene vi bevilger mest penger til, og idretten har vært selve kjernen i folk-til-folk-samarbeidet, selv før Thorvald Stoltenberg introduserte Barentssamarbeidet i 1993.
 
Historiske røtter

For selv om Barents Winter Games er et relativt nytt konsept, har idrettssamarbeidet i Barentsregionen lange tradisjoner.
 
Helt fra 1950-tallet har ungdommer i Øst-Finnmark og Murmansk konkurrert med hverandre. Selv i den mest kjølige perioden av den kalde krigen var det et smutthull i jernteppet.  Fordi begge land ønsket å holde den folkelige døra på gløtt. 
 
Og initiativet kom alltid fra utøverne selv. Fordi de hadde interesse av å bli bedre, av å utvikle seg sportslig og konkurrere med noen som kunne tilføre dem noe nytt.
 
Utfordrende tider

Innmarsjen i Tsjekkoslovakia i 1968, akkurat som den folkerettsstridige annekteringen av Krim i 2014, reduserte kontakten mellom Russland og Europa til et minimum og gjorde det vanskelig å holde døra åpen.  Men selv da var det vilje til å la den folkelige kontakten bestå.
 
Det er derfor betryggende å se at det er bred politisk enighet i både Oslo og Moskva om   at folk-til-folk-samarbeidet på tvers av grensen i nord skal fortsette som før også i den utfordrende tiden vi befinner oss i nå.
 
Normalitet

Sportssamarbeid med Russland har alltid vært upolitisk, ufarlig og populært.  I dag deltar 10 000 utøvere årlig i Barentsidretten.  De som møttes i Murmansk i helga er vokst opp uten å kjenne til hverken jernteppet eller Berlin-muren.  De er vant til å kunne reise over til Russland og konkurrere, akkurat som ungdommene i Oslo reiser til Sverige og Danmark. Ofte er det enklere å komme seg fra ytterst i havgapet her i nord til storbyen Murmansk, enn til Trondheim og Bergen.
 
Selvsagt møter de på mange utfordringer og kulturkrasj underveis, men det er også en nyttig lærdom. De norske skiskytterne erfarte for eksempel at det ikke er bare enkelt å få med seg våpen og ammunisjon over grensa mellom NATO og Russland, selv når det skal brukes i et sivilt idrettsarrangement. 
 
Mange spør hva som egentlig er vitsen med Barentssamarbeidet. For meg er det en god grunn i seg selv at ungdommene kommer hjem med positive opplevelser og færre fordommer. I tillegg vet vi av erfaring at mange idrettsutøvere får seg jobber både innenfor næringsliv og politisk toppledelse etterhvert.
Gjennom det praktiske samarbeidet de var med på i helga har de blitt kjent med hverandre, noe som gir dem de beste forutsetningene for å respektere hverandre og unngå konflikt i fremtida.