Kommentar: Forsvaret leker gjemsel med oss

Av "respekt for dem som er involvert" har vi ikke diskutert årsaken, sa forsvarsminister Frank Bakke-Jensen etter at han hadde besøkt marinebasen Haakonsvern.

Av respekt for oss som til daglig lever med forsvarets båter og fly rundt oss, bør han i stedet gi oss en forklaring på hvordan de beste navigatørene, og det best utstyrte fartøyet i vår militære flåte, ble en trussel mot sivilsamfunnet.

Leker gjemsel

I stedet leker både den politiske ledelse og sjefene i Sjøforsvaret gjemsel med det norske folk når de løper etter Havarikommisjonen for å slippe å ta ansvar for det som skjedde i Hjeltefjorden.

Forsvarsledelsen har sågar lagt inn en ekstra buffer mellom seg og resten av samfunnet.

På egen kjøl skal de granske «Helge Ingstads» ville ferd. Allerede før arbeidet har begynt gir de beskjed om at funnene skal holdes hemmelig, som om militærstrategiske hensyn skulle kunne forsvare skipskollisjonen.

Offiserene agerer som om dette var en isolert hendelse på militært område. Ikke en skipskollisjon som kunne endte med tap av liv, enorme oljeutslipp og våpensystem ute av kontroll.

Jeg bor i Nord-Norge hvor krigsskip nærmest er et daglig syn.

Jeg reiser med fly flere ganger i uken, i et luftrom fylt av krigsfly fra det norske forsvaret.

Hvor ble det av sjøvettreglene?

Jeg bor i en natur hvor følgene av en fullastet oljetanker spiddet av en fregatt ville ført til en miljøkatastrofe hinsides det vi klarer å fatte. At fregatten knelte under vekten av oljetankeren denne gangen, betyr ikke at det ikke er oljetankeren som havner i fjæresteinene neste gang det norske forsvar bestemmer seg for å gå til angrep.

Hvordan dette kunne skje, og hvilke konsekvenser en ny seilas med de samme navigasjonskunnskapene vil kunne få, skal likevel hemmeligholdes.

Og mens forsvaret og den politiske ledelsen venter på rapporter, kan vi andre trekke våre egne slutninger.

Man slår ikke av AIS-en eller skrur av lanternene når man speeder en båt fullastet med sprengstoff opp i 17 knop, inn en av Norges mest trafikkerte havner. Selv ikke om det er lov.

Man tviholder ikke på gasshendelen når en fullastet tanker gir beskjed på VHF-en om at det venter en katastrofe et par minutter lenger fram i skipsleia. Selv om det ikke er forbudt å seile i 17 knop.

Radarskjermene om bord i en fregatt henger ikke på brua for stemningens skyld. Radaren er arbeidsverktøy som med lys, lyd og bilde er plassert der for å varsle når skipet er på en farlig kurs. Selv min gamle rader vet å varsle dersom den er rett innstilt.

Radiokommunikasjonen, inklusive VHF-radioen, er ikke en telefon man snakker i når man har lyst. Selv den minste sjark, den mest slitne kystfiskeren, følger påbudet om lytteplikt på kanal 16.

Ignorerer alle farer

"Helge Ingstad" ignorerer alle faresignaler, og raser gjennom svart hav og inn i baugen på en oljetanker.

Lydloggen som VG, ikke Sjøforsvaret – de hadde ikke engang hørt den – sørget for ble offentliggjort, avslører alene et sjømannskap som setter liv og miljø i den ytterste fare.

Men ingen er i nærheten av å ville ta ansvar. De venter på rapporter, som om det skulle dukke opp rapporter som mente kollisjonen var en type uhell vi som befolkning må regne med. Som vi må leve med, dersom vi skal ha et effektivt forsvar.

Imens klarer ikke Forsvaret å fortøye vraket av «Helge Ingstad». I stedet for å bli liggende i fjæresteinene, med krigsmaterialet intakt, seiler den sin egen sjø ned mot bunnen av fjorden.

Ekspert på tåkeprat

Heller ikke nå tas det ansvar. Det skyves over på et bergingsselskap, for forsvarsledelsen er jo ikke eksperter på den type arbeid, får vi vite.

Den eneste ekspertisen som så langt har vært lagt for dagen fra Forsvaret og den politiske ledelse, er evnen til tomt tåkeprat.

Samtidig fortsetter Forsvaret å sende sine krigsmaskiner inn i fjordene våre, og opp i lufta.

Forsvarets slagord er plutselig snudd på hodet.

En trussel mot «alt vi har. Og alt vi er».

Denne teksten ble først publisert på NRK Ytring.