Kommentar: Donald Trump rir igjen

Tre militærpolitiske hendelser inntraff omtrent samtidig denne uka. Donald Trump varslet at han vil trekke sine styrker ut av Sør-Korea, samtidig som han økte den amerikanske tilstedeværelsen i Nord-Norge. Russland "svarte" med å sende 36 krigsskip på øvelse i Barentshavet – uten å ha varslet Norge.

Dette er på ingen måte tidsmessige koordinerte hendelser, men like fullt en effekt av tida vi lever i. Det speiler en ny virkelighet både internasjonalt og i våre egne nordområder.

Det er et geografisk område Russlands president Vladimir Putin kaller "Territory of Dialogue".

Vi tviholder på historien

Ellers som han sa det fra talerstolen da han åpnet sitt eget Arktiske Forum i Arkhangelsk i mars 2017:

- Det er viktig at Arktis forblir et område med rom for konstruktiv dialog.

Det samme har nærmest til det kjedsommelige vært gjentatt i ulike fora av ledere for alle de arktiske statene.

Vi tviholder på historien om det fredelige nord, hvor dialogen historisk sett trumfer konfrontasjonen mellom nabolandene.

Det bør vi fortsatt gjøre, selv om det er lenge siden den internasjonale dialogen har vært mer uforutsigbar og mindre rasjonell.

Det betyr ikke at det er noen økt krigsfare i nordområdene. Svært få tror det. Det betyr bare at vi har manøvrert oss inn i en situasjon hvor misforståelser og mangel på dialog kan skape situasjoner vi ikke forutså. Også i nord.

Selv kjørte jeg fra Kirkenes til Murmansk så sent som i forrige uke. Lite ante jeg da at Russland samtidig forberedte, eller allerede var i gang med, sin store militærøvelse langs den samme kysten som jeg kjørte.

Brolagt med krigshistorie

Veien fra Kirkenes til Russland er brolagt med krigshistorie. Også den russiske militærmakten er synlig fra hovedveien, selv om det som vises fram er av mer symbolsk betydning enn det som måtte finnes av reell, militær slagkraft.

Ved Litsa River er det reist gigantiske minnesmerker over kampene under 2. verdenskrig i det som kalles "Valley of Honor", tidligere "Death Valley".

I likhet med meg, var også innbyggerne i Seoul i Sør-Korea garantert uvitende om at president Donald Trump, i møtet med den brutale diktatoren Kim Jong-un, tilsynelatende hadde forhandlet bort de felles sørkoreanske og amerikanske militærøvelsene. Jeg sier tilsynelatende fordi presidenten selv, hans utenriksminister og en rekke rådgivere i ettertid har etterlatt det komplette kaos rundt de påståtte avtalene.

Den amerikanske presidenten signaliserte like før reisen til Singapore, hvor han møte den nordkoreanske diktatoren, at han også var klar for et toppmøte med Vladimir Putin. Utspillet kom etter at han hadde lagt seg ut med hele NATO, og det meste av EU. 

I det Vill-Vest-aktige internasjonale spillet Donald Trump har skapt, er det i lys av dette slett ikke utenkelig at et møte mellom Putin og Trump kunne ende med at Trump trakk amerikanske tropper ut av Norge. Det virker selvfølgelig usannsynlig, men for en president som verken snakker med sine egne rådgivere eller sine allierte før han treffer sine beslutninger, er alt mulig.

Det meste blir rene spekulasjoner. Ingen, meg bekjent, er i stand til forklare, enn si forstå, rasjonaliteten i amerikansk utenrikspolitikk for tida.

En plass i helvete

Langt lettere er det å forutsi reaksjonene fra russisk side. Russerne stiller spørsmål ved om norsk basepolitikk, som ikke tillater fremmede tropper fast stasjonert på norsk jord, er endret. De konstaterer også at det i dag ikke finnes noen reell politisk eller militær dialog mellom Russland og Norge. I reaksjonene trekkes også stadig oftere norsk svalbardpolitikk som et konfliktområde mellom Norge og Russland.

Regjeringen benekter at økt amerikansk, militær tilstedeværelse i Norge er uttrykk for en endret basepolitikk, mens andre vil hevde at en slik opptrapping beveger seg fra periodevis trening til permanent tilstedeværelse.

Vår egen utenriksminister og forsvarsminister understreker, som forventet, at vår egen utenriks- og sikkerhetspolitikk er fast og forutsigbar. Akkurat det er en forutsetning for samhandlingen mellom et lite land i konflikt med et stort naboland.

Men om den norske utenriks- og sikkerhetspolitikken ligger fast, blir fastheten påvirket og svekket når den hviler på en twitrende presidents humørsvingninger.

For også den interne vestlige dialogen preges av hatske utfall og sterk mistenksomhet. Når den amerikanske utenriksministeren Mike Pompeo offentlig uttaler at det finnes en plass i helvete for Canadas statsminister, er det vanskelig å tolke dette som uttrykk for godt naboskap i vest.

Enn si et forutsigbart internasjonalt regime.

Det er all grunn til å ønske hverandre god helg.

Men jeg er ikke helt sikker på at det hjelper.