Kommentar: Den umulige muligheten

Det er nedfelt i Lov om Grønlands Selvstyre at Grønland kan løsrive seg – når landet måtte ønske det. Eller ville det. Men kan de det?

For det er ikke noen særlig tvil om at ønsket er sterkt og dyptfølt blant grønlenderne – noe en fersk meningsmåling også bærer bud om. 

Også den nye koalisjonsregjeringen, bestående av tre partier med et overveldende flertall i landets nasjonalforsamling, Inatsisartut, ivrer for selvstendighet.

Selvstendighetsminister

Naalakkersuisut – som selvstyreregjeringen heter på Grønland – har til og med gitt plass til en egen selvstendighetsminister. Suka K. Frederiksen (Siumut), er naalakkersuisoq (minister) for selvstendighet, natur, miljø og landbruk.

Og det er satt ned en kommisjon som skal starte, eller allerede har startet, arbeidet med en egen forfatning for Grønland, en grunnlov for et fritt og selvstendig land.


Det er skjær i sjøen

Noen skjær er det likevel i frihetens sjø – også for grønlenderne. For eksempel noe så vesentlig som økonomi. Der spiller ikke resten av verden på lag med landet – for å uttrykke det forsiktig.

Tidlig i februar 2014 kunne den daværende selvstyreregjeringen presentere Grønlands olje- og mineralstrategi, et nøkternt, men likevel optimistisk, skrift som sammenfattet de økonomiske mulighetene – Grønlands selvberging.


Råvareprisene sviktet

Senere har oljeselskapene glimret med sitt fravær og sin manglende interesse, den ene gruvesatsingen etter den andre har havarert eller blitt lagt på tykke lag av is.

Råvareprisene på verdens markeder falt, og selv om det kan sees noen lyspunkter i øyeblikket, er det svært høyt opp og veldig langt frem til mineralindustrien kan gi nevneverdige inntekter til landet.

Det er påpekt av mange, også i High North News, at Grønland må få ha et solid inntektsløft fra egne kilder dersom det skal være mulig å opprettholde tilnærmet den levestandarden befolkningen, på 56.000 mennesker, har i dag.


Det danske "bloktilskud"

Den levestandarden og den offentlige servicen som grønlenderne nyter godt av skyldes i svært stor grad et vesentlig punkt i ovennevnte Lov om Grønlands Selvstyre – nemlig det danske «bloktilskud».

Der heter det nemlig at: «Staten yder Grønlands Selvstyre et årligt tilskud på 3.439,6 mio. kr., jf. dog § 8» og videre at: «Beløbet er angivet i 2009-pris- og –lønniveau», og at «Tilskuddet reguleres årligt i overensstemmelse med stigningen i det generelle pris- og lønindeks på finansloven det pågældende år.»

Den omtalte paragraf 8 gjør ikke situasjonen mye enklere for Grønland: «Tilfalder der Grønlands Selvstyre indtægter fra råstofaktiviteter i Grønland, jf. § 7, reduceres statens tilskud til selvstyret med et beløb, der svarer til halvdelen af de indtægter, som i det pågældende år ligger over 75 mio. kr.»


Jo eldre, desto sterkere frihetstrang

Alle eventuelle inntekter fra mineraler eller oljevirksomhet blir med andre ord ikke umiddelbart trukket fra det danske tilskuddet, men i det øyeblikk inntekten passerer 75 millioner kroner, så reduseres tilskuddet fra den danske staten.

Det er sannsynligvis ikke så mange som fortenker grønlenderne i at de ønsker å bli kvitt det som kan oppfattes som et postkolonialt dansk åk. Det finnes fremdeles dype sår i den grønlandske folkesjelen etter dansketiden.

Dette illustreres nok også i meningsmålingen – jo eldre de spurte er, desto sterkere er selvstendighetstanken og –drømmen.


Henter inspirasjon på Færøyene

Også den andre lillebroren i Riksfellesskapet, Færøyene, har en sterk uavhengighetsbevegelse og –følelse.

Grønlands nye selvstendighetsminister, Suka K. Frederiksen, var da også på besøk hos sine kolleger på Færøyene kort tid etter at hun tiltrådte. 

Også på Færøyene arbeides det med en egen forfatning, og der snakkes det høyt om en folkeavstemning om selvstendighet allerede i 2017. Suka var der for å søke inspirasjon.


Ikke av inspirasjon alene

Og inspirasjon kan hun saktens trenge i arbeidet fremover. Ikke minst for å finne nye inntektskilder. Det nylig vedtatte statsbudsjettet for Grønland har en inntektsside på knappe 6,7 milliarder danske kroner. Av dette utgjør direkte tilskudd fra Danmark og EU ca. 4,1 mrd., eller 61 prosent av totalinntekten. Det skal en formidabel skatte- og avgiftsøkning til for å rette opp tapet av dette tilskuddet.

Med dette bildet av statsøkonomien skal det mye inspirasjon til for å si farvel til Danmark – og til de faste, inflasjonsjusterte inntektene. Man lever ikke av inspirasjon alene.

"Ja, tenke det; ønske det; ville det med; - men gjøre det! Nei, det skjønner jeg ikke!" Det var det Peer Gynt som sa, men det handlet jo om noe ganske annet.