KOMMENTAR: Å bite seg selv i halefinnen

Fiskeripolitikk er vanskelig. Nesten like vanskelig som å smøre ski. I samme øyeblikk som det begynte å sne, tapte de norske jentene. Sne under et langrennsløp var det eneste det norske smøreteamet ikke var forberedt på.

Minst like komplisert er ei næring som i utgangspunktet handler om noe så enkelt som å feste agn i den ene enden av et snøre, for deretter å sørge for at det finnes noen i andre enden som er sulten nok til å kjøpe fangsten.

Et historisk lappeteppe

Det komplekse oppstår fordi norsk fiskerier er et lappverk av historiske og nyere reguleringer. Det er kamp om flåtetype, om fangstredskaper, om omsetningsledd, om leveringsplikt, om kvoter og annen organisering. Norsk fiskeripolitikk er en storkjeftet blekksprut som hver eneste fiskeriminister både har brynt seg på og villet endre.
Mange av statsrådene har også tvunget gjennom endringer. Aldri til unison applaus, men alltid i en retning som gjør at stadig færre klarer å holde oversikten.

Deler av fiskeripolitikken er som en kabal hvor man slenger på nye kortstokker uten å rydde vekk de gamle når spillet er tapt.

Også tidligere fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen ville gjøre noe med fiskeripolitikken. Som statsråd så hun det mange av hennes tidligere kollegaer hadde sett, uten å klare å gjøre noe med det: Selv om fisk er Norges viktigste og best forvaltede ressurs er fortjenesten alt for dårlig, særlig i salgsleddet.

Berg-Hansens svar på denne og andre utfordringer var å sette ned et utvalg. Det kan i og for seg være like lurt som å la en politiker som er tildelt et statsrådverv tro og mene noe om situasjonen og utviklingen.

Utvalget ble oppnevnt 22. mars 2013, og fikk det offisielle navnet Sjømatindustriutvalget. I desember i fjor avga utvalget sin rapport, og deler av fiskeri-Norge hadde fått et nytt skjellsord: Tveteråsutvalget, oppkalt etter utvalgets leder.

Utvalgets mandat handlet kort sagt om å gjøre sjømatindustrien lønnsom. Et hav av utvalg og utredninger fra 1990 og fram til i dag hadde stort sett havarert i sine forsøk på å skape lønnsomhet innenfor denne delen av næringa.

Unnfanget av AP, født av Høyre

Lisbeth Berg-Hansen tapte valget og regjeringen måtte gå av. Tveteråsutvalget var derimot ikke på valg, og fortsatte sitt arbeid fram til desember i fjor, da de la rapporten fram for Høyres fiskeriminister, Elisabeth Aspaker.

I likhet med sin forgjenger er Aspaker nordfra, noe som ofte er et politisk krav, men langt fra noen garanti for å lykkes som fiskeriminister. Nordlendingene kan dra på smilebåndet av en søring uten kompetanse om landsdelen. Verre er det å akseptere en nordlending som ikke skjønner hva det handler seg om.

Aspaker er en fiskeriminister uten erfaring fra fiskeripolitikk, eller som lederen av Nordland Fylkes Fiskarlag, Steinar Jonassen, sa det på en noe mer brutal måte: – Denne næringa er kompleks og du må ha det nærmest i ryggmargen. Næringen krever en leder som er i stand til å ta styring i departementet fra dag en og løfte opp fiskerinæringen. Vi tror ikke (Aspaker) har noe særlig kunnskap om næringa.

Utvalgets forslag ble unnfanget av en sosialdemokrat, men født av en Høyre-politiker, og dermed var diskusjonen om Tveteråsutvalget i ferd med å forlate de næringspolitiske betraktninger, som var utgangspunktet for utvalget, til fordel for tradisjonell partipolitisk maktkamp.

Det er synd, for uansett partipolitisk farge finnes det få heroiske øyeblikk i fiskerihistorien når det gjelder å øke fortjenesten og skape lokal og regional verdiskaping i salgsleddet.

Og inn kom First House

Temperaturen steg ytterligere noen hakk da det ble kjent at det kontroversielle PR-byrået First House var hyret inn for å påvirke den politiske skjebnen til utvalget.

I likhet med regjeringen er First House stappfull av politikere. Forskjellen er at de sistnevnte er forhenværende og tjener mye mer enn det en statsråd gjør.

Selv om utvalget er enig i hovedmålet om at fortjenesten i sjømatindustrien må økes, er det dissenser når veikartet fram dit skal lages. Uenigheten kjennetegnes av begrep som «deltakerlov» og «fiskesalgsslaglov». Det var i kampen for å bevare disse begrepene at First House ble hyret inn.

I tillegg til å ha både fartstid og pondus innenfor fiskerinæringen, er «deltakerlov» og «fiskesalgslaglov» begreper som effektiv sørger for å sette de som ikke har dette i ryggmargen, slik Steinar Jonassen formulerte det, utenfor enhver fornuftig debatt. Få om noen forstår hva det handler om.

Som alltid når kapitalmakt settes inn for å påvirke politiske prosesser, kom det også høylytte protester mot bruken av First House i påvirkningsarbeidet. Kystaksjonen, en organisasjon som mener Tveteråsutvalget vil rasere kysten i Nord-Norge, var blant de fremste kritikerne.

Utspillet ble fulgt opp i kommentarfeltet med påstander om at dette var svindel med folks eiendom, og First House ble beskrevet «som organisert kriminalitet hvis eneste oppgave var å forandre folks oppfatning».

- Heldigvis er de lett å gjennomskue, slo en av Kystaksjonens medlemmer fast.

Forrykker demokratiet

Det er helt uten videre lett å være enig i at evnen til å engasjere de dyreste PR-rådgivere forrykker balansen i den demokratiske diskusjonen. Det er på mange måter PR-byråenes uhellige funksjon.

Men denne gangen ble ikke raseriet fra Kystaksjonen det karakterdrapet på Tveteråsutvalget og First House som det var ment som. I stedet ble det en ganske ufrivillig illustrasjon på hvor komplisert norsk fiskeripolitikk er, eller som en av Kystaksjonens egne medlemmer våkent nok gjorde oppmerksom et stykke ut i debatten:

-  Norges Råfisklag er vel ikke ute etter å rane ressursene, heller tvert imot. Det er de som har brukt First-house ifb med Tveterås-rapporten.

Og slik var det faktisk. First House var innleid for å fremme mindretallets synspunkter, de som tross alt står nærmest Kystaksjonen.

Bruken av PR-byrå blir ikke nødvendigvis vakrere av den grunn, men det illustrerer for all verden at fiskeripolitikk kanskje er hakket mer komplisert enn å smøre ski under et VM.

God helg.