Kommentar: Bill.mrk. Søkes: Nordlending 2.0

Høsten har satt inn for fullt i nord; det betyr gråvær, vind og regn – mye regn. Fjellenes skygge henger over oss nå, ikke som i sommer, da synet av dem trakk folk opp og ut, ut i lyset. Nå nagler de oss til bakken, presser på skuldrene som en ekstra byrde, der vi hutrer oss under ullgensere og vindjakker, på vei til enda en tirsdag på jobb.

På radioen denne tirsdagen har NRK Nordland fått celebert besøk, selveste NHO- og LO-generalene Skogen Lund og Kristiansen står i studio. De snakker om mulighetene i nord – selvfølgelig gjør de det, hva ellers skulle de ha sagt i morgenpludreprogrammet på NRK Nordland – om arbeidsplassene, om verdiene (fisken og havet, alltid fisken og havet) og om den vakre naturen. Der sørpå ser de nordover, sier NHO-Skogen Lund, og jeg undres: Hva ser de, mon tro? En vill, vakker, ressursrik provins? Et sted vi nå endelig kan temme med ingeniører, professorer, oppvarmede kjøpesentre og baristabarer? Eller ser de Nord-Norges tusen år som skattkiste, det økonomiske grunnlaget for den norske stat, regionen der århundrer med nedarvet kunnskap har gjort "det ville" til et hjem – et sted folk kjenner godt, mestrer, lever i?

Nå skal det sies at LO-Kristiansen er nordfra, så hun kan sikkert på ramsalt vis understreke hvor godt hun kjenner den kulturelle undertonen enhver nordlending underbygger sin identitet med, at fisken og havet ligger i ryggmargen, at provinsen er hjemme, senter i universet. Det vil si – hun ville ha snakket om den nordlendingen som er født her. Men det finnes nemlig andre typer nordlendinger også. Og det er dem Kristiansen og Skogen Lund burde snakke til.

For mange av disse andre typene nordlendinger vet det ikke enda. At de er nordlendinger altså. Og at de hører til her.

La meg forklare:

Jeg er opprinnelig søring. Jeg har siden 1994 bodd i nord – med unntak av et par forvirrede år i rushtrafikk-kø på vei til Blindern eller kontorrottejobb i Oslo sentrum. Folk sørpå nikket anerkjennende når jeg kom tilbake – han har fått seg et par år langt der nord, tenkte de, i is- og snøkaoset der oppe, i mørket – han har nok fått tenkt seg litt om.
Stor var derfor forvirringen når jeg og min kjære tok vår datter med oss og flyttet oppover igjen, det var liksom ikke sånn det skulle være.

Ville ikke min kone, som er nordfra, egentlig flytte sørover da, som alle de andre? Og hvorfor i all verden ville ikke jeg bo der sør, hvor temperaturene er overkommelige og familien nær?

Svaret er komplekst. Mye skyldes tilfeldigheter, som studier, jobbmuligheter,- og at den jeg deler livet mitt med også vil være her. Men det viktigste er ikke tilfeldig: Jeg trives. Veldig godt. Og her er vi ved kjernen. For selv om arbeidsledigheten øker sørpå flytter ikke folk nødvendigvis nordover.

Det er langt, dette landet, som han skrev, forfatteren. Og det er veldig langt til Nord-Norge for mange. Mange tror ikke de vil trives her. Og løsningen er derfor ikke at hvem som helst flytter nordover. Vi trenger de rette folka – og dem er det mange av; de vet det bare ikke ennå.

For Nord-Norge er for spesielt interesserte. For folk som ikke er redd for å bli våte på beina. Som vet at keiserens nye klær er ubrukelige i den nordnorske blåsten; realt regntøy og ull-læsta er påkrevet når det står på som verst. Staffasjen blåser fort av i sydvesten; det som står igjen er reinspikka stahet.

Folk som bord nordpå har valgt det. Vi vil være her. De som ikke vil flytter jo – såpass mobilitet er det jo tross alt også her oppe. Og de som vil flytter hit – hvis det ligger til rette for det.
Ikke gjør det vanskelig for oss, Kristin, Gerd, Erna og alle dere andre som disse dager gjester våre i nord helt spesielt utvalgte, i forumet Agenda Nord-Norge. Gjør det enkelt – for dem som tør. For det er ikke synd på oss. Vi trenger ikke hjelp, vi trenger tilrettelegging – og at folk sørpå finner veien hit, det vil si: de som vil.
Og sitter du der sørpå, i rushkøen din, og lurer - så vil jeg si dette: Vil du være med – og det bør du! – så heng på! 

Vi har bare såvidt begynt.