Kommentar: 15 tapte år?

Etter at årets Arctic Frontiers gikk av stabelen har det igjen blitt en diskusjon om konferansen har blitt forutsigbar. Er det "Arktisisme på tomgang", eller er Arctic Frontiers fremdeles en tydelig og relevant premissleverandør i diskusjonen om arktiske problemstillinger generelt og klimaendringer spesielt? 

Jeg skal ikke påta meg oppgaven å konkludere i det spørsmålet, men antar at svaret (som vanlig) befinner seg et sted mellom de to ytterpunkter. 

Det er imidlertid et faktum at diskusjonen i etterkant av Arctic Frontiers nesten utelukkende tar utgangspunkt i petroleumsnæringen. Det er uheldig, men dessverre betegnende for den nordnorske politiske virkelighet. 

Min påstand er at Nord-Norge har kastet bort 15 år på kun å snakke om olje.

Fra nordnorske politikere har denne ensidige tilnærmingen til hva nordnorsk næringsliv er - og kan være - ført til at politikerne har forsømt sin rolle som nordnorske ambassadører.

I tillegg har det gått noen tog - mens vi stod igjen på perrongen. De fleste beslutninger har fått passere uten protester, og debatter som absolutt burde vært styrt fra nord, har nordnorske politikere knapt nok deltatt i.

Å være fiskeriminister har for eksempel blitt en umulighet uten nordnorsk identitet, samtidig som norsk fiskerinæring helt siden 1990 har blitt mer og mer privatisert. Dette er også en ren interessekamp mellom regioner - og Nord-Norge har tapt til fordel for Røkke-land i mange år. 

Nå er situasjonen så dramatisk og så underkommunisert, at det er vanskelig å vite hvor vi skal starte. Debatten har vært overlatt til spesielt interesserte alt for lenge - i skarp kontrast til for eksempel oljenæringen - ei næring som til sammenligning er av mindre betydning for Nord-Norge. 

I disse dager er Arktis blant verdens mest spennende områder. Investeringsfond med base i Arktis, konkurranse om å være den arktiske hovedstaden og posisjonering for fremtidig næringsliv i våre trakter er bare noen eksempler på dette.

Vår posisjon styrkes også av en oljedopet økonomi og en svak oljepris. Å si som Hurtigrutens Daniel Skjeldam, at olje ikke er fremtiden for Nord-Norge har blitt stadig mer vanlig og "stuerent".

Paradoksalt nok er det oljeprisen og ikke Paris-avtalen som gjør at diskusjonen nå har fått et endret tyngdepunkt.

Det er også med utgangspunkt i nordnorsk økonomi og næringsliv, rett og slett ikke spesielt smart å satse på petroleum. Det er vel strengt tatt bare én grunn til å være udelt positiv til oljevirksomhet på nordnorsk sokkel, og det er av hensyn til næringslivet i Stavanger-regionen. Selv om jeg ønsker også denne regionen alt godt, får det være måte på hvor stor risiko vi skal ta for å støtte den.

Oljenæringen trenger Nord-Norge mer enn Nord-Norge trenger oljenæringen.

Det er interessant å tenke på de ressursene og den lobbyvirksomheten (både i kraft av egne politiske nettverk og ved hjelp av profesjonelle aktører finansiert over stramme kommunebudsjett) utelukkende rettet mot denne næringen de siste 15 årene. 

Hva kunne resultatet vært dersom denne samlede nordnorske kraften hadde vært styrt mot et annet felles mål? Jernbane i nord? Dobbeltspor på Ofotbanen? Styrket forsvar i nord? Kystvei mellom Tromsø og Harstad? Nordnorsk region? En styrking av kystflåten? 

Vi får aldri vite hva vi kunne oppnådd. Men vi kan (og bør) lære av våre (og våre forgjengeres) feil. Det er ikke en politisk oppgave å bestemme hvilke næringer som skal vokse i fremtiden - men det er vårt ansvar å legge til rette for bærekraftige fremtidsnæringer.

Uavhengig av om man er prinsipielt tilhenger eller motstander av oljeutvinning i nord, bør vi kunne enes om at nordnorske politikere skal legge til rette for trygge rammevilkår for nordnorsk næringsliv. Det er ikke olja det handler om da, det er bedre infrastruktur – i ordets videste forstand. Det er å ta på alvor det store frafallet i videregående skole blant nordnorsk ungdom - en bombe som ligger og tikker, og som vil få enorm betydning for både nordnorsk samfunn og næringsliv. Det er å skape gode samfunn der folk har lyst til å leve. 

I Nord-Norge har nærheten og tilgangen til hav og naturressurser alltid vært vårt viktigste fortrinn. Det er derfor vi bor her. Og det er her vår fremtid ligger.

Nord-Norge leverer produkter i verdensklasse. Vi har så vidt begynt å oppdage vår arktiske identitet, og må ha et langt bredere nedslagsfelt i den videre utformingen og utforskingen av denne identiteten, vår kystkultur og vårt nordnorske næringsliv. Vi kan ikke kaste bort også de neste 15 årene på oljesnakk.