Klimaforskning - et viktig bidrag til arktisk samarbeid

Dette er et debattinnlegg skrevet av eksterne bidragsytere. Alle meninger og oppfatninger er forfatternes egne.

I år markerer vi 20 års jubileum for det viktigste bidraget fra landene i Arktis til den globale diskusjonen om klimaendringer: den arktiske klimavurderingen (Arctic Climate Impact Assessment, 2004). Denne satte spørsmålet om nedsmeltningen av havisen i Arktis på den internasjonale dagsordenen og bidro sterkt til økt oppmerksomhet om Arktis. Dette arbeidet fortjener fortsatt oppmerksomhet.

Bakteppet

Under den kalde krigen var den største trusselen i Arktis de store mengdene atomvåpen og dårlig vedlikeholdte sovjetiske atomdrevne ubåter. I 1987 foreslo daværende president i Sovjetunionen Michael Gorbatsjov flere internasjonale samarbeidstiltak, noe som resulterte i blant annet et arktisk miljøovervåkingsprogram.

I juni 1991 ble et miljøsamarbeid for Arktis inngått mellom de åtte arktiske statene (fra norsk side signert av Jens Stoltenberg, daværende statssekretær i miljøverndepartementet). Det ble også vedtatt å etablere et miljøovervåkingsprogram (Arctic Monitoring and Assessment Programme, AMAP) som i dag er en viktig del av Arktisk råd. 

Den gangen var ikke klima et prioritert problem, men et ministermøte i 1997 tok initiativ til en omfattende klimastudie som skulle gjennomføres av AMAP og International Arctic Science Committee – en samarbeidsorganisasjon for arktisk forskning (IASC). Den amerikanske geofysikeren Bob Corell ledet arbeidet der mer enn 300 forskere fra mange land bidro. 

Resultatet

I november 2004 ble rapporten Arctic Climate Impact Assessment (ACIA) lagt frem på Arktisk råd sitt ministermøte i Reykjavik. 

Rapporten vakte furore - klimaendringer var ikke lenger sett som noe som kunne skje en gang i fremtiden, men allerede pågående med betydelige effekter både i Arktis og ellers på kloden. At endringene i Arktis har globale konsekvenser var kanskje det viktigste funnet fra ACIA.

Ministermøtetet besluttet at rapporten måtte legges frem for det internasjonale klimapanelet IPCC. Da funnene fra ACIA ble presentert der, ble det klart at dette var noen av de mest dramatiske resultatene fra klimaforskningen man kunne dokumentere så langt. 

Ikke minst påvisningen av at det som skjer i Arktis har konsekvenser for det globale klimaet gjorde inntrykk.  

Funnene fra ACIA og debatten i etterkant bidro også til at Arktisk råd fikk økt betydning som politisk arena. En rekke ikke-arktiske stater ville nå bli observatører i Arktisk råd, da funnene om økt temperatur i Arktis reiste spørsmål om nye seilingsruter, konsekvenser for værystemer og nye naturrressurser.

Siden 2004 har AMAP fremlagt en rekke oppfølgende studier av klimautviklingen i Arktis, samt andre klimarelaterte rapporter om bl.a. havforsuring. 

I sum har vurderingene i disse rapportene bidratt til at vi i dag vet svært mye mer både om forholdene i Arktis og Arktis sin betydning for det globale klimaet. De har også bidratt til etablering av flere og strengere reguleringer av bruk av forurensende stoffer. 

Hva nå?

Etter Russlands sin invasjon av Ukraina i 2014 og spesielt etter fullskala overfallet i 2022 har det arktiske samarbeidet kjølnet. Prosessen som tok til tidlig på 1990-tallet og som resulterte i banebrytende forskningssamarbeid om klima i nord har bremset opp. 

Det er ikke sannsynlig at denne situasjonen vil endre seg i overskuelig fremtid. 

20-års jubileet for ACIA er en anledning til ettertanke og refleksjon. Var samarbeidsånden i 1990-årene og det tidlige 2000-tallet bare et historisk øyeblikk, eller en tilstand som vil kunne komme tilbake? 

Uansett er det noen viktige lærdommer fra ACIA-prosessen: a) viktighetene av å bringe sammen brede vitenskapelig team fra mange land og med forankring i flere relevante vitenskaper, b) robust ledelse av det vitenskapelige arbeidet som setter retning for forskningen og c) vektlegging av effektiv kommunikasjon av de vitenskapelige funnene til beslutningstakere.