Kanskje vi skulle flytte Abid Raja nordover

Jeg kjenner ikke Abid Raja, like lite som jeg kjenner til hvilke motiver og ambisjoner han har. Til gjengjeld har jeg hørt og lest kommentarer opp og i mente om akkurat det.

Et nødvendig oppgjør

Om innholdet og betydningen av det han sier, har jeg knapt nok hørt eller lest noe om.

Sirkusartisten Abid Rajas sjonglering med språket har heller ikke gjort det lettere for ham å få fram budskapet i den manesjen han opptrer i. Hans brunbeising av politiske motstandere gjorde det lettere for de samme å snu problemstillingen vekk fra budskapet, og over på artisten og budbringeren Raja.

Kanskje hadde Abid Raja ambisjoner om å bli leder i Venstre da han sendte sitt énmannssirkus ut på turne. Kanskje lå det også et behov for å legitimere Venstres deltakelse i en regjering sammen med Frp, da han fyrte av sine innvandringspolitiske raketter inn i den samme regjeringen.

Dypest sett var hans budskap likevel et alvorlig og nødvendig oppgjør med vår nasjonale moral overfor flyktninger og asylsøkere.

En bekymret forsvarer

Avkledd kommentariatets insistering på å diskutere motiv framfor innhold, står Abid Raja igjen som en bekymret forsvarer for verdier som er i ferd med å glippe for regjeringen.

Ikke for Erna Solberg som Høyre-politiker, men for regjeringen Solberg som et kollektiv, hvor forholdet til innvandring, til flyktninger og til asylsøkere ved hver eneste korsvei brukes som et virkemiddel for å bygge opp under polarisering og stempling av mennesker som av ulike grunner og med ulike motiver, banker på Norges grenser.

Og kanskje farligst av alt, som et virkemiddel som med religiøs og politisk presisjon rammer de som har sluppet gjennom nåløyet, og fått en plass ved det urnorske middagsbordet.

Jeg betrakter debatten i kjølvannet av Rajas oppgjør på avstand, fra en landsdel som med små men betydelige skritt forsøker å leve opp til idealer som også inkluderer internasjonal raushet. Nord-Norge er avhengig av internasjonal samhandling, men vi er også avhengig av en vekst i folketallet som bare kan nås gjennom økt innvandring.

Kontroversielt

For all del. Standpunktet er kontroversielt, og ikke uttrykk for noen politisk flertallsbeslutning i nordnorske kommunestyrer eller fylkesting.

Det er snarere uttrykk for en subjektiv analyse, etter å ha levd og arbeidet tett på nordnorsk politikk og næringsliv gjennom ganske mange år.

I et ganske oppsiktsvekkende forsøk på redde valgresultatet, etter først å ha kjørt seg fast i en bomring på Østlandet, grep Fremskrittspartiet til innvandringspolitikken. Flyktninger, som er en sammensatt gruppe, ble redusert til lykkejegere på en seilas i solnedgang på blikkstille hav.

Enkeltpersoners insistering på å klamre seg fast til religiøse ritualer, ble til «snikislamisering».

Og i skyggen av dette, som kommentator Kjetil B. Alstadheim i Dagens Næringsliv påpekte forleden, en høyreside i Frp som fantaserer om noe de kaller nasjonalkonservativisme.

Politisk arkeologi

– Jeg ønsker et Frp som går i en nasjonalkonservativ retning, som setter nasjonen Norge først, vår kultur og det vi står for, vårt eget land først, er budskapet til stortingsrepresentant og sentralstyremedlem i Frp, Christian Tybring-Gjedde.

Selv en arkeolog vil slite med å finne rester av det liberalistiske Fremskrittspartiet i et slikt utsagn.

Når Abid Raja hisser seg opp og går til angrep på dette, blir han møtt med krav om å diskutere politikk og ikke retorikk.

I min verden er han ved kjernen i det som kalles politikk, mens motstanderne finner det mer bekvemt å redusere det hele til en debatt om ordbruk og motiver.

Kanskje er Erna Solberg den som er tøffest i klypa når hun går inn i debatten.

– Det finnes ingen snikislamisering, slår hun fast i et intervju.

Før hun fortsetter å regjere med en finansminister som insisterer på at Norge snikislamiseres, en justisminister som nekter å svare på om det foregår en snikislamisering i Norge, og en eldre- og folkehelseminister som går til kommunevalg på kampen mot båtflyktninger.

Det foregår en kontinuerlig debatt om å flytte institusjoner ut fra hovedstaden og nordover. Kanskje vi skulle begynne med å flytte Abid Raja. Vi trenger stemmer som tørr å riste oss våken før vi glir inn i en tilstand av likegyldighet.

Kanskje særlig de stemmene som ikke er kjørt gjennom kommunikasjonsrådgivernes profesjonelle kvern, før de slippes løs på motstandere og tilhengere.