Kampen om framtida på 78 grader nord

Longyearbyen: Mørketida treffer Longyearbyen ekstra hardt denne vinteren. Sola har for lengst krøpet under den magiske grensa som utvisker forskjellen mellom dag og natt på 78 grader nord. Men fordi langt færre gruvearbeidere vil ha et fjell å krype inn i når sola vender tilbake, er vinteren ekstra tøff i år.

Som passasjer på et av flyene nordover til Longyearbyen merker du stemningsskiftet allerede før innsjekking i Tromsø. Mørketidsflyene er stort sett forbeholdt de fastboende på Svalbard, og samtalene rundt de sterkt overprisede kaffekoppene på Tromsø Lufthavn preges av et gruveselskap som nok en gang står midt i ei uoversiktlig og brutal økonomisk krise.

At selskapet er i et skjebnefellesskap med de fleste gruveselskap i nordområdene, gjør ikke virkeligheten mindre brutal. Gruva i Svea, som i løpet av de siste årene har sendt et overskudd på en halv milliard kroner inn i statskassen, blør under sterkt fallende kullpriser og en økende politisk motstand mot kull som energikilde.

Kontinuerlig omstilling

Pengekassen i Store Norske Spitsbergen Grubekompani er tom, og fram til oktober 2015 foregår produksjonen i Svea, noen mil sør for Longyearbyen, på lavbluss. Deretter kan det i verste fall være slutt på norsk gruvedrift på Svalbard. Den russiske gruvedriften, som foregår i Barentsburg, vil med all sannsynlighet fortsette. For russerne er det tilstedeværelsen på Svalbard som teller, og den trues så langt verken av fallende kullpriser eller mangel på russiske rubel.

- Jeg har jobbet i Store Norske i 40 år. Det har vært 40 år med omstilling, sier Harry Higraff, en mann med så høy kompetanse på gruvedrift at han minst tre ganger har mislykkes i sine forsøk på å pensjonere seg. Hver eneste gang han har reist fra ishavsholmen i nord er han blitt hentet tilbake for å redde selskapet ut av gruvetekniske utfordringer.

Kanskje kan tryllekunstneren Harry Higraff eller andre redde Store Norske også denne gangen. Men et kullmarked som ikke vil betale det det for tida koster å hente ut det sorte gull som fortsatt finnes i fjellene innerst i Van Mijenfjorden, er utenfor deres makt. Heller ikke Christin Kristoffersen rår over råvaremarkedet. I løpet av de siste månedene har hun nesten daglig beslaglagt et flysete i forsøk på å overbevise regjeringskontorene i Oslo, eller andre med innflytelse på den slags beslutninger, om at gruveselskapet også i framtida er avgjørende for å holde hjulene i gang i Longyearbyen og på Svalbard.

Og dermed i neste omgang også om Norges posisjon som en stormakt i nordområdene.

Christin Kristoffersen er leder av lokalstyret, eller ordfører om man vil, i et lita, urban bygd langt nord for allfarvei.

- Jeg innser at det er vanskelig å argumentere for subsidiering av energikull, og at Store Norske må gjennom en omstilling. Min jobb er likevel å fortelle myndighetene at Longyearbyen er avhengig av Store Norske, og at selskapet må få tid og økonomi til å foreta en nødvendig omstilling. Hvis ikke sviker sentrale samfunnsoppgaver, og regninga kan på sikt bli mye høyere.

Kompetansen avgjørende

I løpet av de siste ukene har om lag 100 ansatte i Store Norske fått julebrev med beskjed om at de er uten jobb. De færreste, heller ikke Christin Kristoffersen, tror oppsigelsene stopper her.

- Men samtidig som mange av byens innbyggere får beskjed om at de står uten jobb, er jeg opptatt av at Store Norske representerer en kompetanse som vil være verdifull også i framtida. Denne kompetansen blir vanskelig å erstatte dersom Store Norske må stenge.

Christin Kristoffersen snakker seg varm om den arktiske kompetansen som finnes i og rundt gruveselskapet, en kompetanse som, dersom den tas vare på, skal sikre norske interesser i nordområdene også etter at gruvedriften måtte ha tatt slutt. For det er dette frykten handler om, at Store Norske ikke skal få tid til å omstille seg til et industriselskap for framtida.

Det samme mener Terje Aunevik, en av gründerne bak Pole Position, et selskap stiftet for å spesialisere seg på logistikk og shipping i Arktis. Ideen bak selskapet ble omfavnet også av Store Norske, som for halvannet år siden kjøpte 55 prosent av aksjene i Pole Position.

Vi kan ikke vente

Både Aunevik og Kristoffersen er blant annet opptatt av at Store Norske må omstille seg fra produksjon av energikull til industrikull, en viktig produksjonsfaktor i blant annet stålindustrien.

- Men samtidig må det stimuleres til ny næringsaktivitet. Med de markedsmessige utfordringene Store Norske nå har blir konsekvensene uansett så omfattende at vi må tørre å bruke ordet omstilling, sier Terje Aunevik.

- I vår bransje, logistikk, handler det om å ta en posisjon innenfor forskning og seismikk, et raskt voksende marked. Infrastrukturinvesteringene må gjøres nå. Venter vi til markedet er modent, er det for seint, sier Aunevik, som peker på Longyearbyens historie for å underbygge sitt poeng.

- Den gangen Norge investerte i gruvedrift, resulterte det i et helt nytt samfunn i Arktis, Longyearbyen. Investering i flyplass ga som resultat en reiselivsnæring. Ny havn førte til Cruisetrafikk, som sammen med annen sjøfart har gjort at havnekapasiteten for lengst er sprengt. Investering i et universitet endret hele samfunnet her oppe, mens investering i fiberkabel resulterte i verdens største bakkestasjon for nedlasting av data. Ingen av disse investeringene ble gjort i et modent marked. De ble initiert og gjennomført av personer med visjoner om framtida, sier Terje Aunevik.

Aunevik får langt på vei støtte fra Ole Arve Misund, direktør ved nettopp universitetssenteret på Svalbard, UNIS.

- Vi er klar til å ta en mye større rolle på Svalbard, sier Misund, men vi kan ikke overta hele industriens rolle, legger han til. 

UNIS vil vokse

Ole Arve Misund disponerer i dag et budsjett på drøyt 200 millioner kroner og har 111 ansatte som alle bor i Longyearbyen.

En av disse er Helen Fossmo Flå, assisterende direktør ved UNIS.

- Vi flyttet til Longyearbyen i 1986, og allerede første uka fikk vi beskjed om at gruvedriften i Svea skulle stenges. Da lurte vi veldig på hva vi hadde begitt oss ut på, sier Flå.

I likhet med flere av de langtidsfastboende har hun kjent omstillingene på kroppen og sett venner og bekjente slite for å beholde jobbene sine.

- Vi har bygd opp et universitetssystem med god kvalitet både faglig, administrativt og sikkerhetsmessig. Nå vurderer vi å åpne opp for flere fag ved UNIS, for eksempel innen sikkerhet og logistikk i Arktis. Vi kan også tenke oss å inkludere samfunnsfag i porteføljen, som for eksempel polarhistorie, språk og samfunn i Arktis, forklarer Ole Arve Misund.

Universitetsdirektøren, som kom til Svalbard fra en stilling som direktør ved Havforskningsinstituttet, blir ivrig når han beskriver en mulig vekst for UNIS i Longyearbyen. Risengrynsgrøten som serveres i UNIS-kantina hver fredag blir kald mens Misund tegner opp ei lysende framtid for forskning og undervisning i nord.

- Det er ei vanskelig, men også veldig spennende tid for Longyearbyen.

Etter grøtlunsjen skal han møte sitt eget styre for å starte de første diskusjonene om en utvidelse av fagkretsen. Det er en kjent sak at det har vært en viss skepsis knyttet til en slik faglig ekspansjon. I dag er det naturvitenskapelige fag med direkte tilknytning til Arktis som har fokus. De nye forslagene som skisseres tilfredsstiller ifølge Misund kravene om at fagene skal rettes mot Svalbard og Arktis.

- I tillegg til de fast ansatte har UNIS 170 gjesteforelesere og en rekke andre engasjement. Det har også betydning i forhold til å holde flyregulariteten oppe, sier Misund for å understreke universitetets betydning også for andre næringer på Svalbard.


Rammer andre næringer

Og nettopp flytilbudet til og fra Longyearbyen bekymrer de fleste som bor i byen. Mange av dem som mister jobben i Store Norske er pendlere, og ikke minst reiselivet er avhengig av hyppige flyavganger. Slik griper nedbemanningen i Store Norske også inn i de næringene det er politisk enighet om skal fylle et eventuelt tomrom etter gruveselskapet. Redusert flytrafikk vil redusere antall turister og forskere.

- Det er vanskelig å argumentere for et selskap som produserer kull og som akkurat nå heller ikke leverer overskudd, sier ordfører Christin Kristoffersen.

- Men sentrale samfunnsbehov som vedlikehold, infrastruktur og energiproduksjon er bare noen av funksjonene som i dag er avhengig av Store Norske for å fungere.

- Det er investert 1,2 milliarder kroner i verdens mest moderne gruve. Et viktig element nå er å se på hvordan gruva kan utvikles til å produsere industrikull, sier Kristoffersen.

Også Ole Arve Misund understreker verdien av ei moderne gruve.

- Vi snakker om «State of the art», sier han. – Og vi må se på hvilke andre muligheter det gir for framtida. I forbindelse med et CO2-prosjekt som drives av UNIS har vi blant annet avdekket det som kan være store forekomster av skifergass. Dette bør undersøkes nærmere.

Midt i en av Store Norskes største kriser står selskapet uten direktør. I begynnelsen av desember forlot Per Andersson sjefsstolen. Også flere andre toppstillinger i selskapet, blant annet stillingen som gruvesjef, er ubesatt. Etter mange måneders mislykket jakt på ny sjef for selskapet, har derfor styreleder Anette Malm Justad overtatt også det daglige ansvaret for gruveselskapet.

- Når kullprisene er på sitt laveste nivå på mer enn ti år, og ikke viser tegn til bedring det neste året, er Store Norske nødt til å gjennomføre tiltak som man i en normal situasjon ikke ville ha gjort. Det handler om å holde hjulene i gang med minst mulig økonomisk tap til markedet bedrer seg, sier Justad. 

- I det arbeidet vi nå gjør overfor eierne handler det blant annet om å etablere et eget selskap under Store Norske som skal jobbe utelukkende med omstilling. Det er nødvendig for å holde fokus på framtida.

Bekymret styreleder

Hun hersker over et selskap skrapet for likviditet og uten utsikt til å tjene penger.

- Vi kan likevel ikke stanse helt. Da kan det vise seg vanskelig å komme i gang igjen.

I likhet med alle de andre HNN snakker med, er også Anette Malm Justad innforstått med at Store Norskes framtid avhenger av at selskapet omstilles.

- Vi må erkjenne at kulldrift på Svalbard en gang vil ta slutt. Derfor er det arbeidet vi nå gjør for å gi Store Norske flere ben å stå på så viktig. Og dette arbeidet skjer ved inngangen til ei tid hvor forretningsmulighetene i Arktis aldri har vært større. Men å skaffe Store Norske et bredere fundament er hardt arbeid. Det vil ta tid, og det vil kreve kapital, sier Justad.

Justad, som er sivilingeniør fra NTNU, overtok som styreleder i Store Norske i mai 2012. Hun har bred erfaring som konsernleder og styreleder innenfor særlig industri og shipping.

Mange kritiserer hennes forgjengere, både i styret og i konsernledelsen, for å ha vært nærmest blind for behovet for omstillinger og i stedet med vekslende hell og kompetanse nesten utelukkende ha konsentrert seg om produksjon av energikull.

Ordfører Christin Kristoffersen deler noe av denne kritikken, men er mest opptatt av framtida.

Den arktiske kompetansen

Kristoffersen er opptatt av det hun kaller kritisk masse. I dag bor det 2 100 mennesker i Longyearbyen, et tall ordføreren mener er nødvendig for å sikre norsk tilstedeværelse på Svalbard.

- Dessuten handler det ikke bare om Svalbard, men om å sikre Norges posisjon i Arktis. Da handler det om mer enn reiseliv og forskning. Det handler også om en framtidsrettet industri basert på de naturressursene som er på Svalbard.

Det er summen av dette budskapet hun hver eneste dag hamrer inn i alle miljø som kan ha innflytelse på regjeringens behandling av framtida til Store Norske.

- Vi må ta vare på den arktiske kompetansen som menneskene her opp har. Det er avgjørende for framtida, sier hun.

Nede på en ene av Longyearbyens to kaianlegg, ei ny kai er allerede inne på statsbudsjettet, er det roligere tider. Mørketida reduserer tempoet på det meste av aktiviteten under Nordpolen. Terje Aunevik i Pole Position holder til i et nybygg på kaikanten. Mellom ham og brakkeriggen som utgjør hovedkontoret til Store Norske, ligger et bygg hvor det utføres vedlikehold på Sysselmannens stadig voksende maskinpark.

Også Terje Aunevik peker på mulighetene for produksjon av skifergass eller andre mineraler på Svalbard.

- Kanskje skal vi til og med åpne for et massivt prospekteringsprogram som fokuserer utover kull. Politisk kunne det være interessant, for det ville bety at man gjør noe konkret når de politiske flosklene om «å sikre denne unike kompetansen som er på Svalbard» til stadighet gjentas. Den må nemlig sikres på andre måter enn gjennom å telle gås eller isbjørn. Vi må ha et sterkere fokus på verdiskaping. Vi må dyrke de kreative gründermiljøene som skaper noe. Det snakkes det alt for lite om her oppe, sier Terje Aunevik.

Dramatisk

Inne på Karlsberger, puben hvor gruvebusen tradisjonelt møtes foran en av verdens mest innholdsrike bardisker, diskuteres også framtida. I mer enn ti år har gruveselskapet tjent penger, og skapt optimisme i en by hvor den industrielle bærebjelken gang på gang har møtt veggen. I mørketida er det gjerne framtidige scooterturer og sne- og isforholdene som diskuteres i påvente av at lyset så smått skal vende tilbake. Nå handler praten på Karlsberger mest av alt om frykten for at lyset skal slås av for godt i de moderne gruvegangene i Svea, og i Gruve 7, gruva som sørger for at Longyearbyens kullkraftverk er sjølforsynt med brensel.

- Det er krevende å lede et selskap hvor vi er nødt til å ta beslutninger som på dramatisk vis endrer livene for mange familier, og som sterkt påvirker et lokalsamfunn. Samtidig vet vi at dersom vi ikke lykkes med de tiltak vi nå igangsetter, så blir resultatet enda verre, sier arbeidende styreleder Annette Malm Justad. 

Som styreleder hersker Justad også over om lag 450 boliger i Longyearbyen, i tillegg til en rekke tomter. Lokalstyret ønsker ifølge Christin Kristoffersen å overta deler av eiendomsmassen.

En annen stor eiendomsbesitter på Svalbard, er den Tromsø-baserte investoren Gunnar Wilhelmsen. For ikke lenge siden kjøpte han til sammen 114 leiligheter fra Lokalstyret. Han frykter ikke det som nå skjer i Store Norske.

-  Store Norske må gjennom en omstilling, en nødvendig omstilling etter min mening. På sikt tror jeg Longyearbyen vil komme styrket ut, sier Gunnar Wilhelmsen.

Frykt eller ny energi

Det er heller ikke frykt som preger øynene til ordfører Christin Kristoffersen neste gang vi møtes. Siden vi møttes i Longyearbyen har hun mellom møter med blant annet justisminister Anders Anundsen på Svalbard, fortsatt sin nesten kontinuerlige reise for å berge byen sin gjennom krisa som for lengst har spist opp all likviditet i Store Norske. Siste helga før jul, ei helg de fleste bruker på forberedelser til selve julefeiringa, tilbragte hun på et hotellrom i Mo i Rana.

Det ligger et slitent drag over øynene hennes, men energien er det fortsatt.

- Det er jo ganske fabelaktig at en rekke mennesker fra politikk og næringsliv i Mo i Rana vil bruke fritida si til å møte meg for å diskutere Longyearbyens framtid, sier Kristoffersen.

I Mo i Rana ble AP-ordføreren Christin Kristoffersen møtt av blant andre Høyre-ordfører Kai Henriksen og direktør for Mo Industripark AS, Arve Ulriksen. Mo i Rana har vært gjennom en gigantisk omstillingsprosess, og har kanskje noe å lære en arktisk by som skjelver en smule i grunnvollene, slik Mo gjorde det da ei internasjonal stålkrise rammet det statseide Norsk Jernverk og byen på 1980-tallet.

Et ikke uvesentlig tilleggspoeng under besøket er at dagens stålproduksjon i Mo Industripark er avhengig av industrikull i sin produksjon, og nettopp industrikull er altså en del av Christin Kristoffersens og Store Norskes håp for framtida.

- I dag vet vi for lite om forekomsten og produksjonsmulighetene av industrikull i Svea-gruvene til å vite om dette er en flyvedyktig ide, sier direktør Arve Ulriksen i Mo Industripark AS.

- Men det er viktig å tenke norsk landbasert industri når framtida skal planlegges. Hvorvidt kull fra Svalbard kan erstatte kull som i dag importeres over mye lengre avstander til Mo avhenger både av gruvas beskaffenhet og hvor stor andel av kullet som er anvendbart i stålindustrien her. Dessuten er det selvfølgelig et spørsmål om pris, og det vil være svært krevende å være konkurransedyktig på industrikull dersom gruvene ikke samtidig fortsetter å produsere energikull, sier Arve Ulriksen.

Søker hjelp i Mo

Han vil ikke si så mye om hvor Mo i Rana henter sitt kull i dag, men peker på England, Polen, USA og Sør-Amerika som store leverandører på verdensmarkedet.

- Skulle vi få det til handler det i så fall om en komplett nasjonal verdikjede med mange miljøgevinster, ikke minst på grunn av en betydelig redusert transportstrekning.

Det er en dårlig skjult hemmelighet at Arve Ulriksen har vært ønsket som framtidig direktør ved Store Norske. Han har, som mange andre, takket nei.

Ulriksen vil ikke kommentere dette, men peker på at den som skal lede Store Norske inn i framtida får nok å gjøre.

- Det å stålsette seg for en slik oppgave er en meget krevende jobb, sier han.

Skulle en leveranse av kull fra Longyearbyen til Mo i Rana bli en realitet, skrives det på nytt industrihistorie i Norge. Eller mer presist:

Historien gjentar seg.

Statsaksjeselskapet Norsk Koksverk ble etablert i Mo i Rana i 1961. Verkets viktigste misjon var å sikre avsetning for nettopp kullproduksjonen på Svalbard.

Ny Svalbard-historie skrives uansett neste år. For de av selskapets ansatte som gikk arbeidsløse inn i jula, er Svalbard allerede i ferd med å gå over i historien.

Snarlig avgjørelse

I januar presenteres en refinansieringsplan for selskapet, samtidig som en næringsplan, en framtidsdrøm for Svalbard, meisles ut med stadig flere detaljer. Avgjørelsen om framtida for omstillingssamfunnet på 78 grader nord tas av ei regjering bestående av Høyre og Fremskrittspartiet.

Verken disse eller andre politiske partier kan trylle fram lønnsomme kullpriser.

Sist Store Norske opplevde ei krise var på slutten av 90-tallet. Den gangen hadde et tilsynelatende politisk flertall i realiteten gitt opp. Også den gangen var det en borgerlig regjering som styrte landet. Kjell Magne Bondevik (KrF) var statsminister og Lars Sponheim (V) næringsminister. Venstre hadde sågar landsmøtevedtak som påla partiledelsen å si nei til fortsatt gruvedrift på Svalbard. Likevel ble Svea Nord åpnet, etter sterkt påtrykk fra nettopp Lars Sponheim.

Nå kjempes det igjen for å bevare Store Norske i en eller annen form.

- Den arktiske kompetansen her oppe er avgjørende for norsk nordområdepolitikk. Den har vi uansett ikke råd å miste, og den sitter hos menneskene som bor her, sier Christin Kristoffersen.