«It’s hard being loved by jerks» - Om terror og ytringsfrihet i Charlie Hebdo

I disse dager feirer Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF) sitt 25. års jubileum med et rekordstort antall filmer på plakaten. Festivalen har for lengst befestet sin stilling som landets mest besøkte filmfestival, og er ett av Nord-Norges største kulturarrangement.

I lys av terroren i Paris har TIFF, på svært kort tid, valgt å sette opp filmen «It’s hard being loved by jerks», en dokumentarfilm om magasinet Charlie Hebdo. Festivalen gjør dette for å sette søkelys på terrorangrepet, og for gi en breiere dere bakgrunn for det som skjedde i Paris.

Før visningen i Tromsø var Arne O. Holm, redaktør i High North News, bedt om å innlede. Dette er hans innledning slik den ble holdt i Kulturhuset i Tromsø mandag denne uka:

Kjære alle sammen

Dokumentaren vi skal se i dag kommer til å gjøre ondt.

Og det på en helt annen måte enn da den første gang ble vist i 2008.

Filmen tar utgangspunkt i en rettsak mot magasinet Charlie Hebdo. Tidsskriftet var saksøkt av tre muslimske organisasjoner.

Vant rettssaken men tapte livet

Det er mulig filmen gjorde ondt allerede den gang, men i så fall på et overordnet plan. Det var jussen som sto i sentrum. Kampen om ytringsfriheten foregikk i en rettssal.

Vår egen ferske tradisjon tilsier nemlig at det er gjennom rettsapparatet vi forsøker å stoppe ytringer vi misliker, mens vi samtidig hyller ytringsfriheten.

Særlig i bespottelsen av vår egen Gud har vi forbudt og besverget provokasjoner på hans vegne, og vi har fortsatt sterke motstandere av såkalt blasfemi i vår midte.

I dag skal vi se filmen «It’s hard being loved by jerks» med et helt annet bakteppe.

Mange av filmens hovedpersoner er kaldblodig og forsvarsløst drept for sin journalistikk, for sin tro. Sin journalistiske tro. 12 stykker av dem.

I tillegg er åtte andre franske frihetselskere, noen av dem muslimer, slaktet fordi de tilfeldigvis kom i veien for terroristenes religiøs begrunnede blodtørst.

Å se filmen i dag blir filmen derfor en rystende, og tvers igjennom realistisk dokumentarisk beskrivelse av et planlagt massemord, men med den unike forskjell fra tilsvarende filmer at vi ser det fra offerets synsvinkel. For når denne filme spilles inn er ofrene fortsatt i live. De tror fortsatt på demokratiets mulighet til å forsvare deres ytringer. De tror de har livet foran seg.

De vant rettssaken, men tapte sine liv. Drept fordi deres eneste og konsekvente forsvar mot drapsmannens ødeleggelsesvåpen var en blyant eller en fargestift.

Angrep enhver autoritet

I årene som har gått siden filmen ble laget, har journalistene i Charlie Hebdo nektet å bøye seg, selv når de måtte se hva som var på vei. Omgitt av sikkerhetsvakter fortsatte de sitt konsekvente opprør mot autoriteter som misbruker sin makt.

For det er nettopp det som kjennetegner disse menneskene som Tromsø Internasjonale Filmfestival så prisverdig har valgt å hylle ved på nytt å sette filmen på plakaten under årets festival:

Redaksjonen stilte konsekvent, og over lang tid, spørsmål ved enhver autoritets legitimitet.

Derfor ble de hyllet av millioner av mennesker i dagen før filmen blir vist i Tromsø, mennesker som tok til gatene med ytringsfrihet som sin fremste agenda.

Paris ble vår felles hovedstad slik Charlie Hebdo ble vårt felles ideal.

Menneskene i Paris søkte sammen for å finne trøst og mening når ingen mening finnes. Den franske kulturarv, ikke bare den, men særlig den, ble et offer for slakternes og de selvoppnevnte bødlenes forkvaklede, religiøst forkledde tro på at de styrer over levende og døde.

Vi har vårt eget 22. juli, og vi har historisk sett omgitt oss med mennesker som fant det for godt å hylle despoter som slaktet millioner av sine medmennesker. Også derfor tynes vi i dag under åket av det som rammet vårt demokrati og som utryddet mennesker hvis eneste misjon var å få oss andre til å våkne og stå opp for verdier som vi regner som selvsagt.

Men som altså ikke er det.

De siste dagene er vi overøst med analyser og kommentarer om hvor viktig ytringsfriheten er for oss som mennesker, som nasjon og som verden.

Men selv da, når vi for en gangs skyld ser ut til å være enig om akkurat dette, ser vi likevel hvor skjør besvergelsen ytringsfrihet er.

Truet til taushet

Redaktøren i Jyllandsposten, avisen som publiserte Muhammed-tegningene i 2006, nøler med å trykke denne gangen. Han er redd for sitt og redaksjonens liv. Han og hans tegnere har levd med terroristenes drapsdom over seg i snart 10 år. Det har satt sine spor og begrensinger i deres frihet til å utrykke seg. De vet de gjør det med livet som innsats.

Mens millioner strømmer ut på gatene i Paris, også ledere fra Saudi-Arabia, dømmes en blogger til 1000 piskeslag i nettopp Saudi-Arabia for sine meninger.

Toneangivende meningsdannere klarere heller ikke å legge bort sine «men», sine forbehold, når ytringsfriheten skal beskrives og forsvares. Forbeholdene dukker opp omtrent akkurat der hvor ytringsfriheten begynner å gjøre ondt. Når det frie ordet beveger seg fra det dagligdagse pludder, over til et sted hvor meningene så smått støter mot en slags anstendighet, som om vi alle bar på den samme anstendighet.

Noen titallsdrap i Paris, 12 av dem på leverandører av det frie ord, endrer ikke denne situasjonen.

Franskmenn og representanter fra mer enn 50 andre land sto sammen i går, forbeholdsløst, midt i frykten, mens våre egne forbehold finnes og formuleres mens tårene fortsatt renner hos de som var glad i, de som elsket, de som hadde født eller var født av de som ble drept, nettopp fordi de mente noe som ikke alle likte.

Forbeholdene kommer både fra kristne og muslimer, fra noen av våre egne politiske tillitsmenn, fra alle kanter, fra ledere som skal forklare våre egne ungdommer hvilke idealer som er viktig. Forbehold som er så forførende innkapslet i tomme fraser at mange vil la seg besnære og overse eller glemme de dagferske brutale konsekvensene av en slik unnfallenhende, forbeholden støtte til ytringsfriheten.

Begeistres av det selvsagte

Så skjørt er dette at vi lar oss begeistre, journalister i særdeleshet, når vi kan rapportere om at også muslimer deltar i demonstrasjonstog mot vold og drap.

Som 25. august i fjor, hvor noen få tusen mennesker mobiliserte mot ISIL, eller IS som de nå forlanger å bli kalt. Forskjellen er ikke uten betydning, men vi etterkommer dette pålegget om navneendring uten å mukke.

Selvfølgelig er det bra at noen kryper ut av sine tempel og protesterer mot halshugging og voldtekt. Men det er i anstendighetens navn mer selvfølgelig enn det er bra.

Og vi burde tørre å si det også.

Spørsmålet er kanskje både blasfemisk og krenkende, men likevel:

Hva er det som for oss til å falle i staver av begeistring over at mennesker tar avstand fra drap og voldtekt i politikken og religionens navn?

Når begynte det selvsagte å bli en av våre ypperste egenskaper?

Sannheten er jo at vi gjennom flere tiår har lagt bånd på oss selv i våre meningsutvekslinger fordi vi er så redd for å krenke, fordi vi er så tolerante, fordi vi er så politisk korrekte.

Middelalderske liv

Vi oppnår ikke annet enn å lage ugjennomtrengelig skott mellom oss selv og virkeligheten. Av redsel for å såre noen følelser, fordi vi selv har utviklet en kultur hvor vårt eget følelsesliv blir rettesnor for hvilke meninger vi tåler å høre, blir vi unnfallende i møtet med det bestialske.

Ved å unnlate å protestere aksepterer vi at også vårt demokrati blir et demokrati hvor kvinner stenges inne og hvor hat er en del av barnelærdommen.

Vi lar vi noen fortsette sine middelalderske liv, fordi vi ikke vil støte eller såre. Vi stakkarsliggjør store deler av verdens befolkning ved å tro at noen er så svake og forsvarsløse at de ikke tåler våre meninger.

Vår egen kirke hadde stått stille hadde vi unnlatt å bruke vår ytringsfrihet.

Svært få våger og har våget å stå opp for de skjøre verdiene slik filmens hovedpersoner, redaksjonen i Charlie Hebdo har gjort. I stedet lar vi vår egen sosiale og politiske plattform styre vår evne til å tåle at det stilles spørsmålstegn ved vedtatte sannheter. Særlig de som er religiøst begrunnede.

Ytringsfriheten kjenner ingen grenser, og skal heller ikke ha noen grenser. Argumentene for dette har dere fått i rikt monn de siste dagene, men et poeng er utydelig:

Ytringsfriheten skal ikke ha noen grenser, også fordi det ikke finnes noen autoritet til å sette disse grensene. Unnfallenheten fra ledende skikkelser både i politikk og trossamfunn når terroren viser sitt sanne ansikt, er det beste bevis på akkurat det.

Hvem skal definere anstendighet

Hvem skal definere anstendigheten og grensene? Er det kirken, er det i moskeene, er det staten, og i fall hvilken av verdens stater?

Det betyr selvfølgelig ikke at enhver ytring er prisverdig eller aktverdig, men det er en helt annen diskusjon.

Og det er heller ikke den diskusjonen vi trenger når ti år gamle jenter, som nettopp har lært seg å kle på seg, blir påkledd bomber og sendt ut på markeder for å drepe seg selv og de som tilfeldigvis hadde lagt handleturen til det samme område. Fjernstyrt av menn med rett til å voldta før de dreper og roper at «Gud er stor».

10 år gamle jenter som ikke er gamle nok til å vite hva de mener, og heller ikke får lov å leve lenge nok til å finne det ut.

Det er slike krefter vi slåss en fortvilt og akkurat nå tilsynelatende håpløs kamp mot. Og fordi vi verken dreper 10-åringer eller redaktører er ordet vårt eneste våpen.

Det frie ordet.

Tittelen på filmen er altså «It’s hard being loved by jerks». Oversatt fra originaltittelen på fransk blir tittelen «Det er hardt å være elsket av tullinger».

Elsket av tullinger

Tittelen henspiller på ei tegning som to sentralt under rettssaken, ei tegning av Muhammed, hvor han ironisk nok gjemmer ansiktet sitt i hendene, betrakter terroristene, og utbryter «Det er hardt å være elsket av tullinger».

Det er ikke en gang latterliggjøring av profeten. Det er en latterliggjøring av de som bruker profeten til å gjøre seg til gud og dommer over menneskene.

Ansiktet hans ble heller ikke vist på den kontroversielle tegninga. Om det skyldes respekt for forbudet mot å ikke vise ansikt eller en raljering med det samme, vet bare tegneren i Charlie. Slik er karikaturtegnerens vesen.

En tvetydigheten fra et satiremagasin som slår til mot alt og alle.

Og paradoksalt nok, men helt i tråd med terrorens brutale mangel på logikk, blir resultatet av å slakte redaksjonen i franske Charlie Hebdo akkurat det motsatt av hensikten:

Jeg er glad i deg

Tidsskriftet hadde ikke en gang penger til å kjøpe ny kaffemaskin, og redaktøren gikk over til å drikke te.

Like før redaktør Charb ble drept beskrev han sin kamp for å sikre magasinet et økomomisk fundament «som å trekke på gaten». Hans redsel for at bladet skulle dø var større en redselen for at ha selv skulle dø, forteller en av hans kollegaer.

Nå er Charb drept, mens Charlie Hebdo er sikret et evig liv.

Og de som er igjen i redaksjonen vil fortsette å signere sine mailer og brev med de vakreste ord som finnes i språket:

Jeg er glad i deg.