Helt ok med «alvorlige negative konsekvenser» så lenge det er lønnsomt

Umulig, selvfølgelig. Men kanskje likevel ikke.

Den normalt så hardtslående Riksrevisjonen la forleden fram sin rapport om de gullkantede fiskekvotene. Dommen over Nærings- og fiskeridepartementets forvaltning av våre fiskeressurser er brutal, og konkluderer på flere punkt med «alvorlige» brudd. Det er det nest høyeste nivå Riksrevisjonen kan ta i bruk i sin domfellelse av et departement.

Lever vi godt med

Karakteren «alvorlig» settes bare på forhold som «kan ha betydelige konsekvenser for samfunnet eller berørte borgere». Intet mindre.

- Men vi har fått til lønnsomhet i næringen, svarer fiskeri- og sjømatminister Odd Emil Ingebrigtsen, som får støtte fra store deler av næringen.

- Den kritikken som Riksrevisjonen retter mot fiskeriforvaltningen lever vi … godt med, sier Audun Maråk, administrerende direktør i Fiskebåt.

- Hvis man ser på kritikken fra Riksrevisjonen, så er den dempet i forhold til det mange kanskje forventet, legger han til.

Sagt på en annen måte: Det er mulig vi har bommet på intensjonene, men for de som overlevd har det vært lønnsomt.

Og der ender med all sannsynlighet historien om Riksrevisjonens gransking av norsk fiskeripolitikk. Den får ingen betydelige konsekvenser, heller ikke for den forestående stortingsbehandlingen av den nye kvotemeldinga, som enkelte har tatt til orde for at bør utsettes.

Den alvorligste delen av kritikken mot norsk fiskeriforvaltning, oppsummerer Riksrevisjonen slik:

Utilsiktede konsekvenser

«Endringene i kvotesystemet har bidratt til å utfordre sentrale fiskeripolitiske prinsipper. Det er alvorlig at summen av endringene i kvotesystemet har fått, til dels utilsiktede, negative konsekvenser for fiskeriaktiviteten i mange kystsamfunn.»

Norsk fiskeripolitikk, skal vi tro Riksrevisjonen, har altså «utfordret sentrale fiskeripolitiske interesser», og fått «utilsiktede, negative konsekvenser for fiskeriaktiviteten i mange kystsamfunn».

Men altså lønnsom, i følge den samme Riksrevisjonen, fiskeri- og sjømatsminister Odd Emil Ingebrigtsen og representanter for en svært lønnsom del av næringa.

«Utilsiktede politiske konsekvenser» er et ganske så vanlig utslag av norsk politikk, men trenger ifølge Riksrevisjonen ikke bety at det ikke er alvorlig.

Det er en god påminnelse, men får sjelden konsekvenser.

Problemet for Riksrevisjonen, som igjen fører til at rapporten neppe får stor betydning, er at den ikke klarer å føre bevis for at denne politikken ikke er villet, eller i tråd med intensjonene i norsk fiskeripolitikk. Den forutsetter at det har vært politisk uønsket å samle omsettelige kvoter på stadig færre hender, at leveringsplikten er utvannet, og at svært mange kystsamfunn, særlig i deler av Nord-Norge, er avviklet eller betydelig redusert.

Bred politisk enighet

Det har det på ingen måte vært, selv om det i festtaler av og til kunne høres sånn ut.

De politiske vedtakene, som har gitt oss en slik utvikling, er et resultat av et ganske bredt politisk initiativ. Riksrevisjonens gransking strekker seg ti år tilbake i tid, og inkluderer derfor ulike regjeringskoalisjoner. Utviklingen som beskrives startet under Bondevik II-regjeringa, med fiskeriminister Svein Ludvigsen. Den ble videreført av Stoltenberg II, med Helga Pedersen og Lisbeth Berg-Hansen i førersetet, før Erna Solberg overtok, med henholdsvis Elisabeth Aspaker og Per Sandberg som statsråder.

Når det nå er en ny og fersk statsråd, Odd Emil Ingebrigtsen som kvitterer ut kritikken, så gjør han det på vegne av en bredt sammensatt politisk bukett statsråder, og kan derfor konkludere med at han «er glad for at Riksrevisjonen konkluderer med at kvotesystemet har bidratt til økt lønnsomhet, og at det ikke er avdekket alvorlige feil og mangler».

Slippe for billig

Sammen med sine byråkrater har han også levert detaljerte svar på Riksrevisjonens kritikk, i form av et vedlegg til rapporten.

For selv om Riksrevisjonen både i grafer og tabeller dokumenterer hvordan kystsamfunn er svekket, hvordan omsettelige kvoter har skremt ungdom på land og flyttet fiskeriene ut av landsdelen, og hvordan stadig flere ikke-aktive fiskere holder ei hand på roret når rikdommen skal hales opp dra dypet, så er det vanskelig å kjenne igjen en påstand om at dette skulle være en utilsiktet del av norsk fiskeripolitikk.

Det ville være å la skiftende regjeringer slippe for billig unna kritikken som ligger i Riksrevisjonens rapport.