Fra Kabul til Nordkloden

Det er på tide å puste ut, eller trekke pusten om man vil. Det er mandag, og nordområdene har lagt bak seg ei Stormende hektisk uke. Til og med kronprins Håkon meldte seg på i rekken av prominente besøk, og forsterket både selvbildet og selvfølelsen for oss som skal holde ut ved inngangen til ei velkommen mørketid.

Det er bare ei uke siden jeg krøp alt for tidlig ut av køya for å nå igjen en privatflyflyvende statsminister Erna Solberg og direkte-fra-Kabul-utenriksminister Børge Brende. Sammen skulle de til Hammerfest for å presentere Nordkloden, regjeringens svar på den forrige regjeringens nordområdestrategi.

Børge Brende kom rett fra kampen for menneskerettigheter og mot korrupsjon i Afghanistan, inn i et nordnorsk vinterlandskap vakkert innpakket i melk og honning fra et Barentshav som byr på seg selv både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Pengene strømmer til statskassen, til glede også for dem som mener vi vil klare oss like godt uten olje og gass når Venstre og KrF skal gjøre opp statsbudsjettet i langdryge møter med Høyre og FrP.

Fra Hammerfest fløy Børge Brende for alt jeg vet ut i verden på jakt etter et nytt konfliktområde, mens Erna Solberg landet tidsnok i Tromsø til et kafebesøk med kvinner som opplevde 2. verdenskrig i Nord-Norge. En helt ny krigsarena for deler av den norske befolkning som fortsatt tror kamphandlingene sto et eller annet sted i skauen utenfor Oslo.

Fra kafebordet entret statsministeren Agenda Nord-Norge, en ny arena som understreker landsdelens vilje til å ta nordområdesaken i egne hender. Det er et budskap i tråd med regjeringens, og dessuten betydelig mindre belastende på statsbudsjettet enn om Nord-Norge fortsatt skulle ha definert seg som et distriktspolitisk unntaksområde.

Uka avsluttet med åpningen av Stormen kulturkvartal i Bodø, hvor kronprins Håkon var den som best evnet å sette dette i en større sammenheng. I sin hilsningstale knyttet han åpningen nettopp til satsingen i nord.

Stormen i Bodø har vokst fram i en smertelig kamp mellom sykehjemsplasser og kulturbehov, hvor noen har insistert og fortsatt insisterer på at det er en motsetning mellom disse to hensyn. Ingen by, heller ikke Nord-Norge, rekrutterer ung, kompetent arbeidskraft og dermed skattebetalere som kan finansiere helse, ved å reklamere med et godt tilbud innenfor eldreomsorg. Kunsten og kulturen, derimot, er åndelige magneter som tiltrekker seg mennesker med kompetanse og innovasjonsevne. Særlig gjelder dette kvinner, som i foruroligende tempo fortsetter å bruke sin utdannelse utenfor landsdelen.

Mens Stormen høstet ære og nærmest over natta forvandlet Bodø fra en småby til en urban kraft, stormet det mer rundt regjeringens program for Nordområdene slik det ble presentert i Hammerfest. Reaksjonene på det regjeringen selv kaller en tilstandsrapport, men som særlig kritikerne insisterer på å kalle en nordområdemelding, spriker stort sett i takt med kritikernes politiske utgangspunkt og ståsted.

Mest av alt minner det 70 sider store dokumentet om en nordområde-brosjyre, og i det ligger ikke nødvendigvis noe nedlatende i en slik karakteristikk.

Fordi det regjeringen gjør, er sakte, alt for sakte vil noen mene, men sikkert å bygge seg en egen nordområdeidentitet.

Regjeringen Erna Solberg overtok en nordområdestrategi nøye tilpasset og sterkt identifisert og bundet til tidligere Jonas Gahr Støre og den trepartiregjeringa han var utenriksminister i. Det er ikke uten videre enkelt, og derfor har Nordområdepolitikken ligget i en slags dvale, hvor bare det naturvitenskapelige, forskningsbaserte innholdet har fått leve videre, mens de næringsmessige og politiske aspektene har stått delvis stille.

Nå er tida åpenbart kommet for å gi nordområdesatsingen nye ord, Nordkloden, nye kart, ny grafisk design, og nye metaforer. Det alene at regjeringens statusrapport ble presentert i kantina på Polarbases industrianlegg i Hammerfest, og ikke i en universitetsaula i Tromsø, er et signal om at også denne regjeringen vil ha et eierforhold til utviklingen i nord.

Slagordet er fra ord til handling, men for å komme dit er det åpenbart nødvendig å ta i bruk nye ord, eller retorikk, om man vil.

En ting ligger likevel fast. Nordområdepolitikken skal fortsatt koordineres av utenriksministeren. Det er klokt og riktig, selv om vi må dele Børge Brende med blant annet med Afghanistan.

Og akkurat det kan det på tampen av en mandag være verdt å dvele noen sekunder ved.

På listen og land med høyest brutto nasjonalprodukt per innbygger, ei liste som brukes som målestokk på velstand, ligger Norge på andreplass. Tallet hver innbygger i Norge skaper eller kan nyte godt av, er drøyt 700.000 kroner i året.

Nesten nederst på samme liste ligger Afghanistan. Tallet som skal sammenlignes med norske 700.000 kroner er 4.746 kroner.

Denne sammenligningen, som Børge Brende ikke nevnte i sin tale i Hammerfest, men som han likevel minnet oss om gjennom sin reiserute, kan det kanskje være grunn til å reflektere over neste gang noen skal fortelle oss hvor ille det står til.

Ikke for å redusere de politiske og næringsmessige ambisjoner. Overhodet ikke.

Men for å forstå og huske at det forplikter både nasjonalt og internasjonalt å bo i verdens nest rikeste land.

Og til alt overmål i den delen av landet hvor økonomien vokser raskest.