Fisk i Polhavet?

Klimaendringer og redusert isdekke i Polhavet har det siste tiåret bragt spekulasjoner om et mulig, fremtidig fiske i havområdet utenfor nasjonal jurisdiksjon i Polhavet. I det sentrale polbassenget er det et område på 2,8 millioner km2 som ligger utenfor 200-milsgrensene til kyststatene Norge, Russland, USA, Canada og Danmark/Grønland.

Store deler av dette området er nå dekket av is mesteparten eller hele året, men det er ventet en betydelig reduksjon i isdekket sommerstid i tiårene fremover. Den nordøstatlantiske fiskerikommisjonen (NEAFC) har mandat til å forvalte fiske i den atlantiske sektoren her, ellers er det ikke et eget forvaltningsarrangement for fisk i dette området.

De fem kyststatene begynte i 2010 drøftelser om behovet for forvaltningstiltak for mulige, fremtidige fiskerier her. Man ba samtidig sine forskningsinstitusjoner vurdere sannsynligheten for fremtidig fiske i disse områdene. Det har til nå vært avholdt tre forskermøter om dette. Alle har konkludert med at det ikke er sannsynlig at det vil oppstå kommersielle fiskerier av betydning i området utenfor 200-milsgrensene i Polhavet de nærmeste årene.

16 juli 2015 undertegnet Norge, Russland, USA, Canada og Danmark/Grønland en erklæring mot uregulert fiske i Polhavet. De fem kyststatene avstår her for det første fra å la egne fartøy fiske i området utenfor nasjonal jurisdiksjon. For det andre etablerer man et vitenskapelig program for forskning og overvåkning. Og for det tredje signaliserer erklæringen at en vil starte en bredere prosess med sikte på å få flere land til å forplikte seg til å forby egne fartøy å fiske i uregulerte områder. Norge har for øvrig hatt et slikt tiltak på plass siden 2007.

Det første møtet i en slik utvidet prosess fant sted i Washington DC i desember 2015. Japan, Kina, Sør-Korea, EU og Island deltok i tillegg til de fem kyststatene. Til dette møtet forelå det et amerikansk utkast til en avtale som bygger på erklæringen fra 2015. Fra norsk side har en vært opptatt av at en må holde fokus på å forhindre uregulert fiske. Samtidig må man fremskaffe det vitenskapelige kunnskapstilfanget som må ligge til grunn for beslutninger om eventuelle forvaltningstiltak.

Det andre møtet mellom de 10 partene i Washington DC i april arbeidet videre med det amerikanske utkastet til avtale. Som vanlig i internasjonale forhandlinger er det ulike synspunkter både for format for en avtale (bindende eller ikke bindende), samt innretning (balanse vern – bruk) og innhold (substansielle tema). Det er enighet om å forhindre uregulert fiske og om etablering av et program for forskning og overvåkning i Polhavet.

Norge har invitert til et fjerde forskermøte som skal avholdes i Tromsø i september i år. Hovedsaken her vil være utarbeidelse av en forskningsplan for avklaring av spørsmålet: «Hvor sannsynlig er det at det vil kunne oppstå kommersielle fiskerier i området utenfor 200-milsgrensene i Polhavet?» Forskernes svar på dette spørsmålet blir avgjørende for når partene skal ta stilling til det mer politiske spørsmålet om eventuelt å gå videre fra at generelt forbud mot uregulert fiske i området utenfor 200-milsgrensene, til å etablere nye forvaltningsmekanismer. På møtet i Tromsø vil også forskere fra de fem nye partene i denne prosessen delta. I tillegg vil også internasjonale vitenskapelige institusjoner som Det internasjonale rådet for havforskning (ICES), Organisasjonen for havforskning i det nordlige Stillehav (PICES) og Arktisk råd være representert.

Forskningsplanen vil være grunnlaget for hvordan en skal gå videre med praktiske undersøkelser av de marine økosystemene og mulighetene for kommersielle forekomster av fisk. Siden områdene utenfor 200-milsgrensen i Polhavet i stor grad er isdekket og svært langt borte, vil gjennomføringen av forskningsplanen være et kostbart forehavende. Samtidig vil det kunne gi unike, nye innsikter om forholdene i Polhavet og gi grunnlag for styrket internasjonalt forskningssamarbeid i nord.