Fem gode grunner til å sentralisere

Pendelen svinger. Igjen er det sentralisering som gjelder. Sentrum - periferi er ei av hovedkonfliktlinjene i det norske samfunnet, men det ideologiske bakteppet blir sjelden analysert. Hva ligger egentlig til grunn for beslutninger om å sentralisere – og for beslutninger som er sentraliserende i sin konsekvens?

Her fem gode grunner til å sentralisere:

1. Stort er bedre enn smått

Dette argumentet er kanskje litt banalt, og det blir sjelden uttalt så direkte, men det er ofte underforstått i annen argumentasjon. Store kommuner er mest effektive. Store selskaper har mest rasjonell struktur. Store avdelinger yter best tjenester. At innbyggerne i små kommuner er mer fornøyde med tjenestene, at små selskaper er mer fleksible og lettere klarer å tilpasse seg markedssvingninger, at de ansatte i store avdelinger føler mindre grad av medvirkning – at stordriftsulemper også kan regnes på – vel, det er selvsagt bare unntak som bekrefter regelen.

At stort er bedre enn smått, er også grunnen til at fersk fisk må fraktes fra Lofoten til Oslo for å pakkes inn i forbrukevennlige forpakninger – for det er jo der det store markedet er. Det ville være åpenbart uhensiktsmessig å pakke fisken i Lofoten rett etter den er fanga, og først deretter frakte den til forbrukerne i Oslo. Du kunne jo risikere at fisken var så fersk at den ikke hadde sluppet dødsstivheten når den kom fram. Ja, stort er bedre enn smått. Derfor må vi sentralisere.

2. Det er i byen folk helst vil bo

Folk helst vil bo i byen, og derfor er det så vanskelig å rekruttere kompetanse til småkommunene, at det er ikke vits i å prøve en gang. Dette argumentet følges gjerne av par-ord som ”attraktivitet”, ”robusthet” og ”stabilitet”. Det korresponderer ikke helt at vi fikk 20 søkere til ei nyoppretta stilling som personalrådgiver i Bø kommune. Det er også vanskelig å forklare at vi bare har lærere med godkjent utdanning og ingen førskolelærere med dispensasjon i Bø. Kan det være fordi de ikke får seg jobb i byen? Ok, da må vi sentralisere mer slik at det blir flere jobber i byen der folk helst vil bo.

3. Å fordele etter folketall er alltid det mest rettferdige

Vi hører sjelden dette argumentet sagt rett ut, men mye god argumentasjon stammer herfra. Ett eksempel er omlegginga av inntektssystemet for fylkeskommunene som er til heftig debatt for tida. Dette er litt teknisk, men de som vil kan jo lese Regjeringa si forklaring i Kommuneøkonomiproposisjonen. Siden folketallet vokser i de tettbygde fylkene og synker i de spredtbygde, har det utvikla seg en urimelig skeivhet i inntektssystemet. Nordland og Sogn og Fjordane får rett og slett mye mer penger til samferdsel per innbygger enn Oslo!

Derfor må inntektssystemet legges om. Men merk at det blir altså ikke billigere å drive samferdsel og videregående, selv om en legger om inntektssystemet. Konsekvensen er at distriktsfylkene Nordland og Sogn og Fjordane må kutte i samferdsel og videregående opplæring. Slik oppnår vi både mer sentralisering i landet, og mer sentralisering i Nordland. Det er altså mer rettferdig å fordele etter folketall enn etter geografi. 

4. Folk må få lov til å jobbe i et fagmiljø

Dette er så tilforlatelig, så intuitivt sant at argumentet trenger egentlig ingen forklaring. Klart at folk må få lov til å jobbe i et fagmiljø! Derfor må en nødvendigvis slå sammen til større enheter med en sterk enhetlig, ledelse – i skatteetaten, Mattilsynet, Nav, sykehusene, Nordlands videregående skoler – keep me going!

Definisjonen på et fagmiljø er - ut fra dette argumentet - et fysisk samlingssted med folk med lik fagbakgrunn. Det er altså ikke et miljø av folk med samme fagbakgrunn som befinner seg på ulikt fysisk sted til daglig, men kommuniserer ved hjelp av moderne informasjonsteknolgi og møtes ved behov. Det er heller ikke et miljø med folk av ulik fagbakgrunn som befinner seg på samme sted og jobber med samme oppgavene og mot samme mål. Landbrukssjefsnettverket i Vesterålen tilhører med andre ord ikke samme fagmiljø.

Jordmora, kommunelegen, folkehelsekoordinatoren og den psykiatriske sykepleieren tilhører ikke samme fagmiljø, selv ikke når de jobber tverrfaglig med de samme oppgavene. Men om vi flytter alle landbrukssjefene til Øksnes, om alle helsesøstrene får kontorsted på Andøya, om vi samler alle legene på Stokmarknes, om vi sentraliserer den kommunale psykiatrien i Vesterålen (la oss for moro skyld si i Bø), om alle vaktmestrene får felles oppmøtested i Lødingen – da har vi fått mange nye fagmiljøer med mer fag og bedre miljø. Det er klart vi må sentralisere så folk får et fagmiljø å jobbe i!

5. Verdiene skapes i hovedstaden (og distriktene er en utgiftspost)

Dette har noen regna seg fram til, og argumentet blir gjentatt i stortingsmeldinger, aviser og lærebøker i samfunnsøkonomi. Siden BNP regnes ut fra den totale omsetning av varer og tjenester (målt i penger) innenfor ett geografisk område, så teller det like mye å rive et hus som det å bygge det. Begge deler krever jo arbeid, og en kan ikke gjøre noen verdimessig vurdering av hvilket arbeid som skaper mest verdi og ikke. Slike vurderinger hører til humaniora, og humaniora er som kjent svært vanskelig å regne på.

I boka Osloprosessen regna Kjartan Fløgstad seg fram til at verdiskapinga i Oslo har vokst enormt i takt med avindustrialiseringa av hovedstaden. Oslo var som kjent en industriby, men ingen hovedsteder driver med slikt lenger. Den enorme verdiskapinga i Oslo er i dag knytta til ideologiproduksjon. En kan innvende at ideologi er lite å leve på i framtida, men realøkonomiske forhold passer såpass dårlig inn i disse økonomiske modellene, at det er ikke verdt å bruke for mye tid på å regne på hva produksjon av mat, energi og industriråvarer fører med seg av bosetting, lønnsomhet og arbeidsplasser.

Så altså – regnestykker viser at det er i hovedstaden den største verdiskapinga skjer, og Oslo subsidierer i realiteten distriktene. Da er det klart at vi må sentralisere næringsvirkemidlene sånn at hovedstaden vår får lov til å utvikle seg.

Er det noen tvil om at det beste er å sentralisere?